Bokelskere.no

Fornøyelig fortellerkunst

Sjøvær – eldre nordnorske fortellinger i utvalg er den første av to "bruksbøker" utgitt av Nordnorsk forfatterlag og Tiden norsk forlag. Den andre er Isfjell – nordnorsk fortellerkunst i dag.

Sjøvær rommer korte, fornøyelige fortellinger fra hverdagslivet i nord, skrevet før 1950. Vi møter selvstendige og handlekraftige kvinnfolk, tapre unger som blir voksne i 12-årsalderen og «gode hjelpere». Her er mot og overtro. Her er «dødsens mørke» døgnet rundt, vær, som tittelen vitner om, og en nådeløs kamp for tilværelsen. Det er nesten ufattelig hvilke vilkår folk levde under. Og her er vakre naturskildringer.

«Hvor underlig han var, skarven, svart og urolig som han fór og flakset over havet. Kullsvart med et skittenhvitt stenk i bringen. Nei, jeg glemmer ham aldri fra revlene på Skomvær, når han skulle til å køye seg, eller når han i vær og vind danset henover grunnbrått og brenninger. Han syntes aldri å ha ro. Skarpt og skjærende stod hodet på den lange hals, blikket urolig tindrende; han fór liksom bærende på tusen hemmeligheter, flaskende, flaksende, – inntil han endelig havnet inne i de mørke, melankolske revler. Han ble min eventyrfugl på havet,» (side 109).

Slik skriver Theodor Kittelsen i den lille snutten Skarven, så jeg formelig ser fuglen for meg, spesielt i Kittelsens egen strek i boken Fra Lofoten.

Flere av fortellingene gjorde et sterkt inntrykk. Jeg vil trekke frem den rørende og nervepirrende Julkveita av Andreas Haukland, med et «den gamle mannen og havet»-tema. Cora Sandels Lort-Katrine, om klasseforskjeller og snobberi i ishavsbyen Tromsø. Tatt på kornet!

«Om Palmine Flor og Lilly Vogel skal vi ikke tale. De gikk i hatt. De hadde boa om vinteren og knapper i ørene. Og det var en avgrunn om så bare mellom sjal og hatt.» (side 178)

Jeg må også nevne Jonas Lies Isak og Brønnøypresten, om Isak som fisker sin druknede brors støvel opp av sjøen. Ikke kunne han ta den med seg hjem og forskrekke moren, og ikke fikk han seg til å kaste den på sjøen igjen. «Så fant han ut at han ville reise innom til Brønnøypresten og be han begrave den på kristelig vis. «Kan da ikke begrave en sjøstøvel,» sa presten. «Nei, nei,» mente gutten. Men så ville han likevel gjerne spørre hvor mye det skulle til av et menneske for at det kunne nyte kristsømmelig begravelse.» (side 124) Kostelig!

At mange av forfatterne var ukjente for meg, skyldes dels min uvitenhet, dels at disse dessverre har gått i glemmeboken (i hvert fall her sørpå). Av kjente navn nevner jeg Mikkjel Fønhus, Knud Hamsun, Theodor Kittelsen, Cora Sandel, Jonas Lie og Peter Wessel Zapffe. Den litterære kvaliteten er noe sprikende, men jevnt over er dette gode historier godt fortalt, mange i en muntlig, røff form. Noen er rene eventyrene. Jeg står inne for betegnelsen fortellerkunst.

Jeg fikk bøkene anbefalt av bokelsker Sunniva 83 og nøler ikke med å anbefale dem videre.