Viser 1 til 1 av 1 omtaler
Det kjennes godt å kunne sette trilogien av Vera Henriksen tilbake i bokhyllen og vite at nå har jeg også lest den siste romanen Helgenkongen (1963).
Tidligere har jeg lest og skrevet om:
Vera Henriksen; Sølvhammeren
Vera Henriksen: Jærtegn
Handlingen i Helgenkongen har som bakteppe tiden etter at Olav Haraldsson ble drept i slaget på Stiklestad i 1030 til Kalv Arnesson blir sveket av Harald Sigurdsson (Hardråde), og kommer hjem til Egge og ektefellen Sigrid Toresdatter i en kiste.
Sigrid sliter med sin tro. Hun er lei av at Kong Olav kalles hellig. I Norge hersker Svein, som er sønn av den danske kongen Knut. Det var Alfiva moren til Svein og frillen til Knut som styrer til Svein blir voksen.
«Det hadde ikke vært lenge for folk begynte å klage over danestyret. Alt da Svein ble hyllet på Øyratinget og de nye lovene ble sagt frem, hadde der vært misnøye; bøndene hadde nesten ikke trodd det de hørte. Der ville visst blitt reisning mot kongen med det samme, hadde de bare hatt en til å samle flokken og lede den. For kongen hadde tatt odelen fra dem, slik som ingen hadde klart å gjøre siden Harald Hårfagres tid. Både land og kyst skulle høre kongen til; bøndene måtte gi kongen del av avlingen som om de var årmenn og ikke eiere av egne gårder, og hver fisker måtte gi kongen del av fangsten. Alt som ble funnet i jorden skulle høre kongen til, siden han var den rette jordeieren, og for hvert skip som satte ut, skulle han ha skipsleia.
Det ble klart nå, at kong Knut aldri hadde ment å la Norge være fritt land. Det skulle være et danestyrt lydrike, med lover hardere enn de danske. Og verst av alt var at en danes ed skulle stå mot ti nordmenns.»
Nå begynte folk å angre at de hadde stridt så hardt mot Olav. Det var tegn som gjorde at de trodde at Gud straffet dem for det de hadde gjort. Sigrid hadde ingen forståelse for at de vendte seg mot han i himmelen. Hun nektet å tro på noe av det som ble sagt.
«Men hun sa lite til folk om disse tankene; de så rart på henne om hun talte imot kong Olavs hellighet. Og det hadde vært skumlet nok om at hun, mer enn noen annen, hadde skyld i kongens død. Hun hadde egget både Kalv og Tore Hund, bror sin, mot kongen, sa folk, og de glemte gjerne hvor hissige de selv hadde vært på kamp. Kalv lastet de ikke; de vendte seg til ham med samme troskap som før. For ord var kommet ut om hans ferd til grensetraktene før slaget, selv om ingen hadde det fra Kalvs egen munn.»
Også Kalv tror at Olav var en hellig mann og angrer på det han har gjort.
«Tungsinnet var kommet gradvis over ham etter som snakket om kong Olavs hellighet var blitt mer høylytt. Og Kalv, som alltid før hadde vært så trygg i sin kristentro, var begynt å gruble. Men han grublet ikke slik som Olve hadde gjort, han gjorde ikke noe forsøk på å løse vanskelighetene; han gravde seg bare lenger og lenger ned i dem.
Sigrid hadde gang på gang forsøkt å hjelpe ham og få ham til å bruke hva hun mente var sunt vett. For hun hadde følt at hun måtte ruske ham ut av tungsinnet; hun visste det var hennes skyld at Kalv hadde stått hvor han stod på Stiklestad. Og hun mente Kalv også var klar over dette. Men han nevnte det aldri; ikke engang når han var drukken, hadde han latt henne forstå med så meget som et ord at han holdt det imot henne.»
Når Sigrid forteller Kalv hvem som er faren til datteren Sunniva blir ikke forholdet mellom dem bedre. Kalv tar det veldig tungt og drar på langferd. Det skal gå lang tid før forholdet mellom dem blir bedre.
Uår og strid mellom mennesker som ønsker makt får følger for familien på Egge. Den slu og sleipe Einar Tambarskjelve får etterhvert den kongen Magnus Olavsson til å nære en hevnlyst over drapet på faren. Familien på Egge ser ingen annen løsning enn å flytte til Orknøyene.
«Det var sol over havet.
Det lyste i skumtoppene, blinket så det skar i øynene. Og fra synsrand til synsrand bredte havet seg, blå skumbølge på blå skumbølge. Aldri stille kastet det på seg som et levende vesen; skvalpet, klukket og lo mens det kjærtegnet skipssiden.
Men likevel var der tomhet, som tomheten for jorden steg av hav; den satt som et sug i bringen.
Bare skipene pløyde seg frem, drevet av vind og bølger som var de vrakgods etter en verden som igjen var gått under, sunket i Ragnarok.
Det var første gang Sigrid seilte så langt til havs at hun ikke kunne se land.
Hun hadde vært engstelig da kysten sank i havet bak dem, hadde spurt Kalv om han var sikker på at de kunne finne veien videre. Men han hadde ledd av henne.
Han hadde pekt på solen og forklart.
Og da kvelden kom, og havet under stjernehimmelen virket enda mer uendelig tomt, hadde han pekt på leidarstjernen. Han stod der så trygg at hans trygghet måtte smitte over på henne. Hun begynte å le; at menn seilte etter sol og stjerner hadde hun visst fra barnsben av, det var bare at hun hadde vært landbundet så lenge.
Og senere, da månen kom opp over havet, lyste på de hvite skumtoppene mens morilden flammet om skipet og brant som hvitglødende jern i kjølvannet, stod hun som fjetret.
Øynene fulgte månestripen, sølvglimt på sølvglimt, til syns randen, og hun visste med ett at den var veien til alvelandet; det merkelige landet som menn av og til skimtet når de fór på havet, men som de aldri nådde. Og hun visste hvorfor de som en gang hadde sett det, var trollbundet, hvorfor de siden alltid måtte vende tilbake til havet, aldri gav opp håpet om å finne alvelandet igjen.
Som hun stod der og stirret, kom det, ganske uventet, til henne en følelse av fred.
Og hun syntes det var merkelig.
Hun som hadde forlatt sitt hjem, som for landsforvist på ville havet, følte på en underlig måte at nettopp her var hun hjemme.
Men hun ville ikke grunne på det, lot seg bare fange inn, galdre av runene som månelyset tegnet på bølgene.»
På Orknøyene må de oppholde seg i mange år til Norge har fått en ny konge. Det er med tungt hjerte Sigrid drar tilbake til Egge. Hun må forlate Sunniva og familien hennes. Kongen farer med svik, og får Kalv drept.
Jeg er glad at jeg tok med tid til å lese trilogien av Vera Henriksen. Imponert over hva hun har skapt i romanene. Den inspirerer til å lese mer om den tiden som er bakteppe for romanene. Minst likte jeg Sigrids religiøse grublerier, det kunne gjerne vært mindre av. Aller best er når hun skildrer naturen i sammenheng med hendelsene. Som den de møter på Orknøyene i denne siste romanen Helgenkongen. Nærheten til havet som Sigrid savner fra oppveksten på Bjarkøy.
Sist sett
