Arthur Omre, opprinnelig pseudonym for Ole Arthur Antonisen, ble født i Brunlanes i 1887. Han tok middelskoleeksamen i 1904 og prøvde seg deretter en tid som sjømann. I 1908 tok han eksamen ved Horten tekniske skole, arbeidet noen år på Rjukan, i Tyskland og i USA, før han i 1914 vendte nesen hjemover og flyttet til Kristiania, hvor han jobbet ved Thunes mekaniske verksted. I 1916 startet han sitt eget entreprenørfirma. Det gikk konkurs i 1922 og førte Omre ut i en lang kriminell løpebane som spritsmugler. Det var litteraturen som skulle berge ham. Arthur Omre debuterte som forfatter i 1935 med den hardkokte spenningsromanen Smuglere. Året etter kom oppfølgeren Flukten. Senere skrev Omre en rekke romaner, noveller og skuespill. Holmgren-saken, som opprinnelig ble utgitt i 1942 som Mysterium i Rolvsøy under pseudonymet Arthur Juel, var Omres åttende roman. Fem av bøkene hans er filmatisert. I 1937 tok Arthur Omre pseudonymet sitt som navn.
I Holmgren-saken rystes det lille samfunnet rundt skogbruket ved Glomma da brukseier Holmgren en morgen blir funnet død i sin egen seng. Han har tilsynelatende tatt sitt eget liv med en overdose sovemedisin. Oppdagelsesbetjent Webster får saken, og reiser til bruket sammen med den unge «sporhunden» Nik Dal, som slår seg ned ved bruket som fotograf for å holde oppsikt med folkene som bor der. Webster pendler mellom bruket og Oslo. Det viser seg snart at Holmgren ikke hadde noen grunn til å ta livet av seg. Han hadde heller ingen fiender. Ved bruket vet alle alt om hverandre, og alle er skjønt enige om at Holmgren var et flott menneske som ikke hadde noe å skjule. Dødsfallet er med andre ord helt ubegripelig. Likevel, rett før Holmgren døde ble det underslått 300 000 kroner fra brukets kasse. Alle spor peker mot kasserer Stefansen, som nylig er innlagt på sykehus i Oslo på grunn av nerver. Stefansen husker ingenting om pengene, men bevisene mot han er knusende. Han ville uten tvil blitt dømt for underslag hadde det ikke plutselig på mystisk vis begynt å dukke opp nye beviser som peker i en helt annen retning…
Den flintskallede, middelaldrende oppdagelsesbetjent Webster beskrives i boka i ordelag som vennlig og dyktig. Han er omgjengelig og hisser seg stort sett aldri opp. Bortsett fra når han diskuterer jernbanen. Websters særegenhet er nemlig den at han helst skulle byttet ut alle tog med trikker. Han er en heftig tilhenger av trikkelinjer fra Oslo til Hammerfest. Websters Hjelper, Nik Dal, føyer seg fint inn i den klassiske detektivtradisjonen med dens ubehjelpelige hjelper. For egentlig er det ikke stort Nik finner ut i perioden han er installert på bruket som fotograf. Han har et begjærlig ønske om å bli etterforsker, men det viser seg snart at han er en langt bedre fotograf enn etterforsker.
Handlinga i boka strekker seg over et år. Fra høst til høst. Og egentlig skjer det ikke stort i løpet av denne tida. Holmgren-saken er nemlig ingen bok full av action. Den er kanskje heller i overkant realistisk i mangel på sådan. Nye momenter i saken dukker opp gjennom intervjuer, avhør og brevveksling, og etter hvert som løgnene ved bruket avsløres, dikter de mistenkte opp nye. Holmgren-saken regnes som den første norske politiromanen, og boka har hatt stor betydning for utviklinga av den senere norske politiromanen. I et litteraturhistorisk perspektiv er den derfor interessant. Personlig synes jeg den var nokså kjedelig, og jeg slet med å komme meg gjennom de skarve 150-sidene