Kan dette være den første bok jeg leste seriøst i "voksen" alder? I min fars serie fra Gyldendal utgitt i 1937, som jeg arvet, var den med blant mange andre "godbiter" dette forlaget hadde valgt seg ut til en abonnement -serie av klassikere den gang.
Jeg tenkte nok ikke over det da, men siden har jeg tatt inn over meg at dette regnes til verdens, kanskje første "moderne" roman, slik vi kjenner denne form for litteratur. Boken kom første gang ut i Spania så tidlig som i 1605, nemlig.
Den er selve begrepet på en forfatters muligheter til å drive sitt spill med leseren, satiren er nok merkbar og svært iøyenfallende helt fra starten. Og selv om vi aldri skal føres bak lyset , sånn sett , forføres våre følelser til engasjement for hovedpersonen , som vi nærmest fra første setning vet er utilregnelig. Dog harmløs nok til at vi må synes synd i ham. Han har forlest seg på ridderromaner som var ettertraktet på den tid i den grad at han blir det selv (i eget hode, vel å merke) og har med seg -som seg hør og bør- en væpner, Sancho Panza. Denne ser klart, fra første stund at fienden de slåss mot egentlig er vindmøller, og ikke uten grunn avstedkommer det at Don Quijote blir til "ridderen av den bedrøvelige skikkelse". Men, det må jo i sannhetens navn bemerkes at til å begynne med lar Sancho seg villig til å lokke med i sin herres vidløftige planer , kanskje fordi formålet med dem er at Væpneren skal bli guvernør over sin egen øy. Kan man si at disse forleder hverandre? For i bokens del II er Sanchos fantasi stigende, mens ridderen selv er vaklende i troen.
Merkelig, hvordan en bok så mange år etter ikke bare går an å lese, men man kan heller ikke komme bort fra dens store underholdningsverdi ført i pennen til en som virkelig mestrer dette på en strålende måte. dette er en av de bøker kjeg har lest flere ganger, og den blir-om mulig- bare bedre for hver gang.
Jeg tror svært mange har hørt om boken, om den bedrøvelige skikkelse og det å slåss mot vindmøller er blitt et verbalt begrep.
Ta den frem og les den (nok en gang?).