Det kom en fremmed kar til den grønne øya. Han var fascinert av all frodigheten. Øya var liten, og alle kjente hverandre. Fremmedkaren skilte seg ut. Ingen visste hva han skulle der. Denne dagen har det skjedd både stort og smått. Noe av det har den fremmede fått med seg, og enkelte har sett ham, mens andre er ukjente med det hele. Så blir en ugjerning begått, og bygda flammer opp av hat. Alle som kan jakter mannen uten nåde. Etterpå må de alle gå i seg selv. Hvordan står det til med samvittigheten, og kan alt tilgis?

Ingen stor bok, men det er mye innhold. Helt fra starten aner man et mørke. Tungrodd språk til tider, men ikke så ille at man ikke får med seg handlingen. Boka kom ut i 1940, og sies å være en milepæl i forfatterens diktning. Dialogene er nokså ulne, sikkert grunnet språket, og dermed griper ikke handlingen meg overhodet, selv om den burde det.

DRITTBOK

'Du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss' synges det i kirka. Og dette er ei bok av eller med bibelske dimensjoner. Her er Dyret, paradishagen, fallet og synden, tap, stall, Lyset, båten, riktignok ingen epler - men urter, skam og gruelse. Og sikkert mange andre lignelser som jeg ikke kjenner til.
I sin synd og skam søker synderne etter noen som kan renvaske dem fra skylden, som kan ta synden over på sine skuldre og frigjøre dem. De søker Faderen og sønnen.
En roman om menneskets behov for religion, slik jeg leser den. Og ikke uten en brodd: er det riktig av synderne å lesse sin gjerninger over på en uskyldig?

Fascinerende om massepsykose og skyld

Tidligere har jeg kun omtalt én av Tarjei Vesaas´ bøker i bloggen min, og det er "Is-slottet". Den boka var mitt første gjensyn med Vesaas etter at jeg for atskillige år siden var borti ham i norsktimene på videregående skole. Den gangen uten at han på noen måte ble en av mine favoritter ... Desto mer gledelig at han etter alle disse årene ikke bare skulle falle i smak, men til og med fremstå som en fantastisk forfatter i mine øyne! Så pass at jeg brenner for at flere skal revitalisere sitt forhold til ham - og kanskje er det bare sånn at man først får sansen for ham for alvor når man er i moden alder?

I Vesaas´ bøker er det ikke de store hendelsene som står i fokus. Tvert i mot er den ytre handlingen gjerne bitteliten, mens det foregår store ting på det indre, psykologiske planet.

Tarjei Vesaas utga "Kimen" i 1940, mest sannsynlig rett før krigens utbrudd. Boka ble filmatisert i 1974.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i grisebingen på det vi etter hvert skal få vite er gården Li. Ei purke er i gang med å føde grisunger. Vi aner at det lurer en katastrofe bak den tilsynelatende idyllen på denne ellers så fredfylte, grønne øya. Mens purka føder sine unger, stiger det en fremmedkar i land på øya. Det er en høy og vakker mann og hans navn er Andreas Vest.

"Her kom den framande mannen Andreas Vest, på den jagande leitinga si etter ein stad som hadde lækebot for han. Han var ein ung mann, og frisk og sterk og vakker å sjå på, men det murde og brann inni han av uro, av fæle minne frå ting han hadde komi opp i. Ting han ville bli kvitt, men ikkje fekk. Det hadde sett merke i draga hans. Likeins som all den fredlause flakkinga og søkinga og vonbrota hadde sett merka sine der." (side 13)

Mens mannen begir seg ut på vandring på øya, egentlig uten mål og mening, trekker forfatteren vår oppmerksomhet over på noen av dem som bor på øya. Som Karl Li, odelsgutten på gården Li, som er gift med Mari og som har barna Inga og Rolv. I sin tid ønsket Karl å studere, tilegne seg kunnskaper, bli noe annet enn bonde. Pliktene hans her i livet var imidlertid knyttet til gården, og han var nødt til å oppgi egne drømmer til fordel for den. I et anfall av noe sambygdingene har oppfattet som stormannsgalskap, bygde han i sin ungdom en gigantisk låve - den største på øya - før han anla en fantastisk frukthage som familien hans siden har livnært seg av. Meningen var at han skulle bygge et hus som sto i stil med låven, men så langt rakk ikke pengene. Og kanskje er det nettopp av den grunn at misunnelsen hos sambygdingene ikke har tatt overhånd? For i et så lite samfunn gjør man best i å tilpasse seg, ikke stikke seg for mye ut og ikke tro at man er noe bedre enn alle de andre.

Den gigantiske låven hefter imidlertid ved Karl Li gjennom hele hans liv, og til og med sønnen Rolv vokser opp i skyggen av den, som om også han må rettferdiggjøre låvens eksistens gjennom de valg han gjør. På samme måte som faren ønsker også han å studere, og som sin far igjen forsøker Karl å stoppe sønnens drømmer, men egentlig til liten nytte sånn i første omgang. Og han innser at selv om han ikke har brukt sin skolegang til noe, har kjærligheten til bøkene absolutt gjort livet mer meningsfyllt - og det i et samfunn hvor boklig lærdom ikke har noen høy status. Tvert i mot blir tid brukt på bøker ansett som latskapstendenser, fordi det trekker fokuset bort fra skikkelig arbeid.

Så skjer det et mord på en ung jente - Inga, datteren på Li, blir funnet drept - samtidig som purka som nettopp har født grisunger går alldeles berserk og begynner å spise sine egne unger ... På samme måte som galskapen slippes løs i grisebingen, slippes galskapen løs på øya. For ingen er i tvil om hvem morderen må være. En intens klappjakt på fremmedkaren begynner og med de begrensninger som øya skaper, har han ikke en sjanse til å unnslippe når massepsykosen slår rot blant mannfolkene med Rolv i spissen ... Til slutt er det ikke godt å si hvem som er verst - dyrene eller menneskene ... Og en ting er i alle fall sikkert: ingenting kan bli det samme etter dette!

"Kimen" er en intens og fortettet roman om et mord som begås i et bittelite samfunn. Selv om den ytre handlingen er enkel og "liten", skjer det mye på mange plan i denne lille romanen. Et forhold er familien Lis forhistorie med den gigantiske låven. Et annet er historien om tapte drømmer. Når det spesielt gjelder det siste, er det nærliggende å trekke inn forfatterens egen historie. Som hovedpersonene i boka - Rolv og hans far Karl - vokste også Vesaas opp på en gård, hvor det var forventet at han skulle overta og bli bonde. Mens han selv drømte om litteraturen, leste hver gang anledningen bød seg og etter hvert skulle drive det så langt som til å gjøre karriere som forfatter - med bokdebut allerede i en alder av 26 år ("Menneskebonn", som utkom i 1923). Et annet forhold jeg har lyst til å trekke frem er beskrivelsen av skyld på slutten av romanen. På tross av at flere står bak mordet på fremmedkaren og sånn sett har kollektiv skyld, skjer det noe uventet. Alle legger skylden på Rolv, som om han alene sto bak ugjerningen. At på til blir han stigmatisert på en slik måte som i alle fall jeg gjenkjenner fra litteratur om æresdrap i enkelte muslimske samfunn. I bunn og grunn handler det om mye av det samme. Denne boka er både fascinerende og fengende - så pass at jeg faktisk ikke klarte å legge den fra meg og leste den ut i løpet av svært kort tid. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem - et sterkt et! Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en bok som egner seg godt for boksirkler, fordi det er mange temaer å diskutere i den.