Bokelskere.no

«Jeg er død, tenkte hun. Jeg er død. Springkniven lå i lomma hennes. Det tok alle kreftene hun hadde å få løs den høyre armen, som lå klem under henne. Hun rullet over på ryggen og fisket opp kniven. Men det var for sent. Han tråkket på armen hennes og holdt den nede mens han stirret på henne. […] Med en senete hånd like hard som en fugleklo, trakk den lille mannen kniven opp av lomma hennes. Han kastet den vekk. Deretter reiste han seg og grep balltreet.» Kistedanseren

Jeffery Deaver er en av mine største favoritter. Det er mange grunner til at han gjennom årene har albuet seg frem til en plass til en plass i toppen i min bok, her skal jeg bare fokusere på tre-fire av dem.

For det første er karakterene hans befriende lite opptatt av barn og familie. Som Jack Reachers far, Lee Child, påpekte i et intervju, er krim-og-thrillersjangeren infisert av en sykdom som tvinger gode forfattere til å skrive unødvendige kapitler om helter og heltinnenes hjemmeliv, skilsmisser og helger med barn. Jeg påstår ikke at sykdommen er fatal for en bok, bare at hovedpersonens familieliv ofte er en avsporing som dreper historie-og-spenningsmomentet i bøker som er infisert av denne sykdommen.

For det andre er bøkene hans veldig godt plottet. Historiene svinger ofte i uventede retninger, skurkene er som matrusjkaer; skjult bak lag på lag med falske identiteter.

Og for det tredje; Deaver bruker aldri unødvendige avsnitt og sider på å beskrive været i minste detalj. Han iscenesetter situasjonen heltene eller skurkene befinner seg i med én ting i fokus: å bevege handlingen fremover uten å bruke forstørrelsesglass i hver scene og fortelle oss om hvordan vann sildrer, grenser risler og regnet trommer mot ruter og vinduer. Jeg kan ikke få sagt nok hvor forfriskende jeg opplever dette.

«Kistedanseren» er sånn sett en perfekt Deaver-bok: Den starter bra, blir bedre og er eksploderer på slutten.

Begynnelsen, der Deaver introduserer oss for Edward Carney, en flyger i midten av førtiårene som jobber for et lite lønnsomt flytransportselskap, er som en god grøsser der kameraet tar plutselige sving rundt mørke hjørner. Allerede på første side var jeg overbevist om at Carney og kona, Percey, ville bli skutt og drept. Så trodde jeg at Percey ville bli drept (siden skurken tilsynelatende har parkert utenfor huset). Begge gjetningene var feil. Carney kommer seg på jobb, tar av med co-piloten og nærmer seg destinasjonsstedet når flyet eksploderer i lufta.

Carney, kona og deres lille selskap, Hudson Air Charters, viser seg å ha forbindelse til en Phillip Hansen, en våpenhandler FBI lenge har vært ute etter og som de kort tid før Carneys død fikk huken på. FBIs problem er bare at Hansen rakk å kvitte seg med betydelige beviser ved å leie et av flyene til Hudson Air og dumpe det i Long Island-sundet.

Lincoln Rhyme, den kvadriplegiske helten i de fleste av Deavers bøker, og hans rødhårete partner, Amelia Sachs, tror først at FBI ønsker deres bistand til å finne hvor Hansen dumpet bevisene. Det gjør de ikke. Derimot ønsker FBI hjelp med å spore opp mannen de mener står bak eksplosjonen som drepte Edward Carney; Kistedanseren.

Rhyme er godt kjent med leiemorderen. Fem år tidligere, da Kistedanseren var i New York, drepte han to av Lincolns undersåtter, hvorav én var noe mer enn en juniormedarbeider. Så forsvant han.

Nå er morderen tilbake i New York City, bedre enn noensinne og fast bestemt på å gjøre jobben han er hyret for å gjøre: drepe enhver som kan tenkes å true Phillip Hansens frihet.

Rhyme og Amelias dedikasjon til oppdraget og intelligens tar politiet et langt skritt nærmere morderen. Det vekker oppmerksomheten hans. Mer enn det, det får ham til å interessere seg for radarparet. Til å studere Amelias åstedsgransking og trafikken inn og ut av Lincolns hus.

Og til slutt gjør han det selv Rhyme ikke trodde var mulig: med sin kløkt og intelligens klarer han å komme seg inn i huset.

«Kistedanseren» innfrir på alle fronter; den er spennende, den er intelligent, den er så godt skrudd sammen at man får lyst til å lese den igjen og igjen og den er velskreven. Boka har i tillegg en sluttscene fans av Deaver vil sette stor pris. Jeg skal ikke avsløre hva det er, men bare si dette; det er her det startet.

Anbefales sterkt!