Bokelskere.no

Å, dette språket som omgir oss, ordene vi bruker som har mistet sin opprinnelige entydige betydning, men som av lingvisten møisommelig kan spores tusener år tilbake i tid, og så trer de frem for oss - ikke bare ordene - men menneskene som skapte ordene - Brødherren/Witadahalaiban, Beskytteren/WarjaR, runemesteren/irilaR. irilaRen ristet ordene inn i hard stein, slik bronsealdermannen før ham hadde hugget bilder inn i steinberget. I begynnelsen var helleristninger, men nå var ordet kommet. Vi var her! Vi levde! Minnesteiner reiste de etter sine døde, slik vi i dag reiser gravsteiner. Vi var her!

Man kan blir stående i age foran de store steinene på Historisk Museum i Oslo, men Terje Spurklands bok veileder oss trygt gjennom runeinnskriftene om de så snor seg i bustrofedon over steinen eller står på hodet; han skiller ordene fra hverandre, finner verb og subjekt, kan fortelle om det er brukt dativ og hvordan en manglende kvist på en strek kan fortelle at innskriften er klassisk urnordisk. På veien får vi innblikk i kompliserte tolkinger der man må ta hensyn til reduksjon av trykklette stavelser ved synkope, nasal \a\ eller oral \a\, og hvordan lokale dialekter endrer runene. For å nevne noe. Men Terje har prøvd å forklare alt på en måte som gjør at selv en lekmann kan henge med. Jeg ramler kanskje litt av lasset etter hvert, her må man holde tunga rett i munnen samtidig som man prøver å huske noe fra norsktimene på videregående. Men det gjør ikke noe, jeg trenger ikke forstå hele grunnlaget i tolkingene. Neste gang jeg står foran en stein kan jeg slå opp i Spurklands bok og lese om igjen, og forstå enda mer. For det er det boka inspirerer til, synes jeg; til å reise ut og se steinene og innskripsjonene selv - og forstå, og føle.

“Hvis du snakker til en mann på et språk han forstår, når du hodet hans. Snakker du til ham på hans eget språk, når du hjertet,” (Nelson Mandela).