Bokelskere.no

Godt skrevet om viktig tema.

Ofre for kjærlighet

Helene Uri skriver i romanen Den rettferdige varmt og engasjerende om tabubelagte temaer.

Det absurde grunnmotivet er kjent fra blant annet Joseph Hellers Catch 22; Hvordan kamp for rettferdighet i seg selv kan medføre en økende grad av urettferdighet.

I Uris roman tolker et forutinntatt overformynderi beskyttelse som utnyttelse, kjærlighet som begjær, og en rekke mer eller mindre involverte mennesker ender med en skjebne som helt klart må karakteriseres som ufortjent urettferdig, altså som reelle ofre.

Innholdsmessig er dette en original, sterk og presis roman med uventet mye humor. Leseren lider med karakterene i tunge stunder, og gleder seg med dem i gode stunder. De viktigste karakterene presenteres på godt og vondt, leserens sympati blir kanskje størst for to-tre mer perifere karakterer som ender med å bære sine lidelser med seg alene.

Språket er stort sett enkelt og godt nok til å bære handlingen. Språklig sett finnes imidlertid både mangler, feil og uklarheter. Perspektivet veksler mellom allvitende og låst til forskjellige karakterer, overgangen kan være diffus og vekslingen kan skje brått, leseren kan befinne seg "hos" en karakter i noen få setninger, for så å bli "sendt videre".

For øvrig er min lydbokutgave fra NLB lest inn av Toril G. Havrevold, en fantastisk dyktig innleser.

I boka ”Den rettferdige” får vi høre om Karsten og Marianne, som lever i et helt vanlig ekteskap og som har døtrene Henriette og Elisabeth. Marianne er riktignok misfornøyd med at Karsten aldri ”ser henne”, og en kveld provoserer hun frem en innrømmelse fra hans side om utroskap. Karsten kastes på dør, og nokså molefunken tar han inn hos sin elskerinne Barbro. Lite aner han om hva han har i vente …

Marianne er rasende på Karsten. Ønsket om hevn og ødeleggelse styrer mye av handlingene hennes i den første tiden etter separasjonen. En mistanke om at Karsten kanskje kan ha gjort noe mot døtrene deres, begynner først som en vag tanke. Hun oppsøker den pensjonerte dommeren Edvard Frisbakke som nettopp er kjent for å ha fått dømt mange fraskilte menn i overgrepssaker. Og når saken først begynner å rulle, ruller den fort …

Karsten tar det hele med knusende ro. Lever han kanskje ikke i en rettsstat, hvor rettferdigheten skjer fyllest? Men da de medisinsk sakkyndige fastslår at jentenes underliv bærer sterkt preg av seksuelle overgrep, og spesielt Elisabeth påstår at hun har opplevd skremmende ting med sin far, skjønner selv Karsten at han kanskje ikke har en god sak likevel. Selv om han er uskyldig! Barbro støtter han under hele prosessen som nesten ikke er til å holde ut. Karsten elsker sine barn, men mister dem som en nokså direkte følge av sin utroskap …

Karsten må i fengsel, men slutter aldri å tro på at han en gang skal bli renvasket. Etter endt soning dukker det opp nye teorier rundt tidligere påståtte fysiske bevis på seksuelle overgrep. Det viser seg at det antakelig er mange – svært mange – som er dømt på bakgrunn av feilvurdering av såkalte bevis. Og når ingen ringere enn Edvard Frisbakke tar sjeen i egne hender og forsøker å hjelpe ofrene han i sin tid dømte, er det kanskje håp også for Karsten?

Gjennom denne boka forteller Helene Uri om en manns skjebne blant mange. I hysteriet etter Bjugn-saken skjedde det dessverre en rekke justismord, som ødela ikke helt få familier. Et forhold var mennene som ble feilaktig dømt. Et annet var barna som feilaktig ble definert som incestofre.

Jeg opplevde denne romanen som meget god. Helene Uri kryper virkelig inn under huden på Karsten og forsøker å skildre historien sett fra hans synsvinkel, samtidig som hun også forsøker å få frem døtrenes følelser, ekskonas følelser, Karstens nye kjærestes følelser … Alt i alt en meget vellykket bok, synes jeg!