Viser 1 til 1 av 1 omtaler
Jeg var ikke kjent med at filmen Ugler i mosen hadde sitt grunnlag i en bok. Det var Ivo Caprinos første spillefilm, filmen er restaurert og er å få kjøpt på DVD. Den hadde premiere 2. juledag i 1959 og var den eneste filmen Ivo Caprino laget med levende mennesker. Hovedrollen som Maren hadde Lille Grethe (Grethe Kausland).
Boken som filmen har sitt grunnlag i er Marens lille ugle skrevet av Finn Havrevold og ble utgitt i 1957. Jeg kom over boken ved et innlegg som ble lagt ut på Facebook av Nasjonalbiblioteket og det var på Nasjonalbiblioteket.no jeg leste boken.
Jeg kan godt forstå at boken var populær og er gitt ut i flere opplag, senest i 1991, for jeg ble sjarmert i senk av den. Den er morsom, fantasifull og spennende. Ikke et eneste dødpunkt. Jeg tar like godt kortversjonen av handlingen slik den presenteres her på Wikipedia:
«Familien Monsen består av mor Monsen og far Ole Henrik Monsen, barna Trine og Maren, undulaten Fridtjof den frue og ugla «Maltas skrekk». De har arvet et falleferdig landsted på Sørlandet etter onkel Pavel. Da de besøker huset kommer søstrene på sporet av onkel Pavels skatt. Mens de to leter etter den skjulte skatten, forsøker far fortvilet å ringe til kontoret. Og mens mor kjemper tappert for å holde humøret oppe, skjer det merkelige ting i det gamle huset.»
Familien bor i Oslo. Som tradisjonen var dengang jobbet far, og mor var hjemme. De to døtrene er svært ulike. Trine er eldst, rotete og full av futt. Maren er ryddig, og mer ettertenksom. Maltas skrekk er Marens tøyugle som blir levendegjort i kontakten med Maren. Når de får brev at de har arvet landstedet, er det ingen gledelig nyhet for faren på grunn av familiens dårlige økonomi. Men da faren samtidig i avisen kan lese at de har vunnet i lotteri, går han med på at de skal reise til Sørlandet i helgen. Familien reiser sjøveien med dampskipet Bæla II. Spenningen starter allerede på turen da en av mannskapet prøver seg på et mytteri – i ekte sjørøverstil. Det blir ikke mindre spennende når de kommer ned til landstedet, et skikkelig kråkeslott.
Jeg mener at denne boken fint kan leses som barnebok i dag. Det er synd jeg ikke kjente til boken som barn. Jeg var fantasifull, og det jeg leste i bøker og så på TV var med når vi unger lekte sammen.
Her er bildet av en av Furbyene min datter hadde, i tillegg til de elektroniske. Om den skal forestille en ugle vet ikke jeg. Men de var populære, og det er synd at jeg heller ikke fikk lest boken til henne. Når man først skal leses bøker høyt for barn, er det gøy at de er morsomme og spennende. Jeg siterer igjen fra biografien om Tove Jansson - spenning er viktig også for barn:
"Tove har sagt at det å innramme glede og frykt er veien til ting som de voksne lett glemmer, som kontakten med de enkle tingene, følelsen av trygghet, skrekken som finnes overalt. Hun ville ikke utelukke noe som hørte til barnas verden, som det uforklarlige, det ømme og det grusomme: «I alle ærlige barnebøker tror jeg det finnes en skrekkopplevelse. Både engstelige og selvsikre barn trekkes mot den, og mot ødeleggelsen, ubevisst. Det farligste er mørkeredselen, trusselen uten navn. Men også den kan fungere bra som bakgrunn bak tryggheten og gi den mening og kontrastvirkning.»
Sist sett
