Bokelskere.no

Jeg opplever språket som alt for omstendig, fordomsfullt og blomstrende. Jeg reagerer på det jeg oppfatter som personlige holdninger - det er i alle fall en del i boken som jeg aldri har sett skrevet i annen litteratur i samme sjanger. Feks dette (som omhandler det at kvinner blir yrkesaktive): "Å være hjemme savnet plutselig betydning og verdi. Kvinnen ble alene med barna og ble ikke lengre sett på som viktig. De begynte kvinnen og kjenne på et savn. Hun orket ikke å være hjemme uten sin livskamerat, hun ville også ha en verdi. Altså fulgte hun etter mannen. Hun måtte fortrenge sin motvilje mot å bli mann, men var likevel klar til å gjøre det fordi ensomheten var verre." og slik går det videre. Barnhager omtales som barnereservater(!). Hele teksten er så langt fra min virkelighetsoppfatning at jeg har problemer med å relaterte meg til den.

Usikker på hva jeg skal si om denne.
Det første jeg la merke til var hvor dårlig språket er i denne boka. Noe som ødela endel for min del, dessverre. Tror denne kunne fenget mer helt fra starten av med et bedre språk.
Syns det ble fokusert vel mye på alkohol og ting man kan misbruke i starten av boka. Mot slutten derimot, da forfatteren skulle begynne å sammenfatte det han hadde skrevet, DA syns jeg denne boka begynte å fenge for alvor!
Da forklarte han hvordan misbruk kan gå i arv mellom generasjoner, han skriver om viktige temaer som sorg, skam og vrede, hvordan man skal jobbe seg IGJENNOM en vanskelig barndom med følelsene det tilhører istedet for den vanlige "snakke OM" metoden, hvordan man kjenner igjen en som lider av medavhengighet, hvordan f.eks. en spiseforstyrrelse kan være en arvet medavhengighet, hvordan medavhengige blir opplært til å ikke skulle føle noe, si noe eller stole på noen og mere til.

Alt dette som kom i løpet av de siste 50 sidene skulle jeg gjerne lest mer om!
Boka ga med da endel svar på ting jeg har tenkt på i det siste :)