Bokelskere.no

Vanskelig å betegne denne boken. Ga den terningkast 5, og det er først og fremst fordi det er en bok jeg kommer til å huske. Boken er grunnleggende depressiv. Når en er over ca 30 år er livet over. Spesielt menn kommer dårlig ut her. Deres eneste fokus er sex, og da med unge jenter. Denne muligheten minsker når de selv blir eldre og ikke like attraktive. Boken beskriver en gjennomgående frustrasjon. Nesten så en blir deprimert på menneskets vegne. Men, likevel en bok som er med å provosere og reflektere!

En dose vitenskap, en dose restaurantmat, oppramsing av sex og kvinners kjønn og for meg helt uinteressante personer. Dette er den dårligste jeg har lest av forfatteren hittil og jeg tar nå en pause.

De grunnleggende bestanddeler er en god tittel på romanen, for det er akkurat det det handler om, menneskets byggeklosser og hvordan vår samtid preger oss.

Boken beskriver hvordan sekstiåttergenerasjonens frihetsopprør gikk over til selvrealisering og egoisme?! Den ene av hovedkarakterene lever ut sitt liv uten å klare å sette grenser for sitt begjær og ender opp i psykiatrien, (som setter klare grenser?). Den andre hovedkarakteren, som ser ut til å være uten mennesklige følelser, danner det vitenskaplige grunnlaget for at det i fremtiden (ca 2050) er mulig lage en modifisert - forbedret - versjon av mennesket. Boken er skrevet i 1998. Jeg leser den som en satire over utviklingen i den vestlige verden der indivitet er hovedfokus og moralske og etiske grenser stadig utfordres og viskes ut.

Vestens forfall som roman...

Dette er en bok om konsekvensene av 68-er generasjonen sitt opprør mot det samfunnet de selv vokste opp i, fortalt gjennom de to karakterer Bruno og Michel sine begredelige liv. To personer som ikke har noe annet til felles enn at de har samme biologiske mor. De kommer materielt sett fra samfunnets bedre sjikt og har vel ikke manglet noe materielt, men opphavet til deres ulykke er vel først og fremst det at deres egne foreldre var fraværende fordi de ville realisere seg sjøl; fedrene gjennom karrieren og mor gjennom primitiv hedonisme.

Jeg hadde hørt mye om denne boken og forfatteren, så jeg hadde nok litt høye forventinger til den. Boken er bra den, litt tung innimellom med alle utlegningene om molekylærbiologi etc., men alt i alt en bra bok. Jeg har fått med meg at forfatteren har blitt kritisert for et vulgært språk, og jeg ser den, men samtidig så kler det på en måte romanen bra, da det strengt tatt er et vulgært (i betydningen primitivt) samfunn som skildres. Språklig sett er boka lettlest, men samtidig mistet jeg interessen ved flere anledninger. Det vekslet mellom oppslukende lesing og litt treigere partier. Til tross for at jeg har måttet le ved flere anledninger, så er boka, i hvert fall for meg, først og fremst vond lesning.

Forfatteren er selv en 68'er, en desillusjonert en (tror jeg), som har kommet til en erkjennelse av at noen grunnleggende ting må være på plass for at et samfunn skal bestå. 68'erne jaktet en utopi, men det som ble realiteten, selv om de fleste av oss ikke vil erkjenne det grunnet vår egoisme, minner mer og mer om et mareritt. Et samfunn i full oppløsning. Fremmedgjøring er jo kanskje den røde tråden gjennom boka (Den engelske utgaven heter da også "Atomised"), noe som jo er konsekvensene av 68'erne sin "frigjøring". Denne fremmedgjøringen skildres fra to ulike ståsteder, representert ved de to halvbrødrene. Begge vil elske, men er ikke i stand til det grunnet både sin dysfunksjonelle barndom og grunnet de samfunnsomveltninger som har og finner sted under deres liv. Fremmedgjøring, hedonisme, ensomhet og meningsløshet er stikkord for denne boken.

En viktig bok.