En gang hadde kjærlighets-romanen/skuespillet et godt rykte. Av mange grunner. En av grunnene til dets gode omdømme var at subsjangeren var, og er forsatt, mindre depressiv enn krigslitteraturen, en annen populær subsjanger. En annen er at den, mer enn noen annen sjanger, inviterte til oppfinnsomme plott om forviklinger og kjønnspolitikk, altså både komedie og provoserende skrifter. En tredje er kanskje den mest undervurderte av alle; sentiment.
Hvis det er noe som betegner de mest populære verkene innenfor sjangeren, de som virkelig har vist sin stayer-evne, så må det være det at bøkene og skuespillene handler om karakterer som føler mye, og som ikke er redd for å sette ord på disse følelsene.
Det står i sterk kontrast til moderne bøker og skuespill i subsjangeren. Der er det sjelden at både hovedkarakterene og menneskene rundt dem ikke er utslettende kyniske til kjærlighetens overveldende krefter.
I stedet for å nære sentimentaliteten som er halepåhenget til romantikken, kan nesten alle karakterene ikke vente med å lire av seg moderne og kyniske flosker om hvor håpløst kjærligheten er, og/eller hvor mislykket institusjonen som stadfester/bekrefter den mest, ekteskapet, er.
Det er derfor det er forfriskende å gjenlese Johann Wolfgang von Goethes "Den unge Werthers lidelser". Der den moderne kjærlighetsromanen handler om kyniske karakterer som oppfører seg som melankoliske og hjemvendt krigsveteraner, handler Goethes berømte lille roman om en mann som har grunn til å være kynisk, men som ikke gjør det.
Delvis inspirert av hans eget liv, sender Goethe sin utdannede og fornemme hovedpersonen til en landsby. Wahlheim. I den første perioden, bruker han dagene på å komme over kvalene sine over dødsfallet til en nær kvinnelig bekjent og lese klassiske bøker.
Så møter han Lotte.
Hun er datteren til en fornem herre i Wahlheim, mor til sine små søsken siden moren døde, og viktigst av alt; hun er forloved med den intelligente, ærlige og ærerike Albert, en ung mann med en lys fremtid. Werther trosser advarslene fra bekjente, og selv det lille som er av hans egen fornuft, mot å forelske seg i Lotte.
Det betaler han en tragisk pris for.
"Den unge Werthers lidelser" er en sentimental (i positiv forstand), ærlig og rørende roman om kjærlighetens ufornuftige salighet og dens bunnløse tragedie, altså myntens to sider.
Populære og klassiske romaner er ikke alltid de enkleste bøkene å komme gjennom. For det første er det som om tidens ånd og kanoniseringens spøkelser står over ens skuldre og utfordrer en til å komme med et annet syn enn det som er godtatt. Deretter kommer grublingen og spørsmålene; hvis du er enig med den generelle konsensusen, vil du kanskje spørre deg selv om den kulturelle konsensusen ledet deg til vannet. Og hvis du er uenig, vil du kanskje spørre deg selv hva som er feil med smaken din.
Personlig mener jeg at en ikke kan gjøre annet enn å være bevisst på disse usynlige kreftene og bare formulere sin egen ærlige mening om verket.
Og min ærlige mening om "Den unge Werthers lidelser" er at den er en suveren kjærlighetsroman. Ikke på grunn av selve historien, som mer enn et par hundre år etter utgivelsen kanskje ikke er noe å rope hurra for, men fordi språket er så umåtelig utsøkt, poetisk og kraftfullt.
