Forfatteren av denne boken har skrevet bøker med handling fra høyfjellet men denne gangen har han tatt turen ned i dalen for å beskrive historien til to brødre som er oppvokst der. Vi får høre om faren som plantet et tre for hver av sønnene sine,det første for Luigi som er eldst og den andre for Alfredo. Brødrene er høyst ulike av natur for Luigi er skogvokter og har aldri vært utenfor hjemstedet, mens Alfredo er en rastløs bråkmaker som flyktet til den kanadiske tundraen. Luigi er sammen med Elisabetta og venter barn med henne, Alfredo vender tilbake til hjemstedet. Selv om brødrene er høyst ulike av natur så har de flere ting til felles, de liker å drikke og kan holde det gående i dagevis, akkurat som faren deres i sin tid, og de har en felles arv etter faren, et falleferdig hus langt inne i skogen.
Det er ganske mange grusomheter som beskrives i denne romanen som jeg først trodde var en novellesamling for vi får beskrivelser fra flere ulike perspektiver, og den aller første stemmen var en tispe, som hadde funnet seg en ny kjæreste, men han var nærmest besatt på å gå til angrep på andre hannhunder. Begge brødrene får komme til ordet og det samme gjør Luigi sin kjæreste Elisabetta. Jeg likte denne noe harde romanen som beskriver mange av livets realiteter på en usminket og usentimental måte. I etterordet forteller forfatteren at denne boken er en slags litterær versjon av Bruce Springsteens Nebraska. Mange fine skildringer av dyreliv og natur som kan passe fint for fjellvante lesere. Likte godt denne knappe, nakne prosaen forfatteren hadde så jeg leser gjerne mer av ham. En fin liten roman om tilhørighet, blant annet.
