Dette er et utdrag fra bloggomtalen min:
Der han tidligere har skrevet frem slektens historie har tiden kommet for å ta fatt på sin egen historie, for det er forfatteren selv som er den unge mannen som gjerne vil ut i verden.
Handlingen i romanen er lagt til perioden 1960-1969, når den unge Edvard, odelsgutten på Hoem-gården på Fræna, bare 14 år gammel i 1963 flytter til Molde for å gå på realskole og senere gymnaset. Han får leie et hybelrom i en trevilla i Langmyrvegen og det var en noe skamfull gutt som flyttet hjemmefra for aller første gang.
Han skammet seg litt over at han kom fra et noe stakkarslig småbruk og prøvde å skjule hvor han egentlig kom fra, la om dialekten så godt han kunne. Gudstroen han hadde meg seg hjemmefra holdt han også for seg selv.
Den unge Edvard visste ganske tidlig at han ikke ville bli bonde slik det ble forventet av ham og slo tidlig fast at det var forfatter han skulle bli.
Vi følger ham gjennom årene han går på skole og møter vennene hans, blir vitne til at hans politiske interesse våkner til liv, en stund blir han ganske så radikalisert, godt hjulpet av tremenningen hans, kalt Frenden. Hans interesse for litteratur har alltid vært til stede og Molde bibliotek blir et sted han til stadighet kommer tilbake til. Det samme med Kaffistova, hvor han møter vennene sine utenom skolen, for å snakke om politikk og litteratur.
Gjennom et vikariat i Romdals budstikke får Edvard i oppdrag og skulle hente selveste Tarjei Vesaas til et kulturarrangement i Molde, og det oppstår noen morsomme sekvenser når det viser seg at Vesaas ikke dukker opp dit han skal til rett tid og det ender med en heller adsurd samtale mellom Monica Zetterlund og Tarjei Vesaas på vei til arrangementet.
Et rørende portrett blir det når Edvard kommer i snakk med forfatter Ragnvald Skrede og omtrent inviterer seg selv til et nytt møte året etter for at poeten skal se over diktene han selv har skrevet. Og beskrivelsene av reisen bort til Oslo, hvor han omtrent ikke hadde noen penger var veldig rørende. Med seg i bagasjen hadde den unge forfatterspiren manuset til det som ble hans debut som forfatter,diktsamlingen Som grønne musikanter.
I Ung mann vil ut skriver Edvard Hoem frem et nydelig, sårt og til tider litt vemodig bilde av en ungdomstid preget av både lengsler og ambisjoner. Om å være i sterk tvil og innimellom bukke under for press utenfra,noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at man som ung skal finne sin plass her i verden, og da står man kanskje ikke støtt i hvem man er til en hver tid. Denne usikkerheten og tvilen som ofte preger en i denne alderen syntes jeg kommer vel godt frem.
For en nydelig roman dette var! Jeg storkoste meg gjennom hele boken, nøt hver side og hver eneste setning. Nøt det til tider veldig poetiske språket. Likte også veldig godt de sekvensene som tok for seg hvordan situasjonen var hjemme på gården, hvor moren tok seg av alt som hadde med stell av hus og hjem og gården å gjøre. Og at hun tok seg av svigerfaren når han ble gammel og syk. Laget mat til sønnene sine som bodde i byen for å gå på skolen, stod på døgnet rundt for at familien skulle ha det bra. Må si jeg fikk skikkelig sansen for moren hans. Likte selvsagt å tilbringe tid med den unge Edvard gjennom hans ungdomstid òg. Litterære referanser er alltid like kjærkomment i bøker, så også her.
Hele omtalen kan leses her.
