Bokelskere.no

Johanne er 17 år og dødssyk. Etter at hun ble intervjuet en avis blir hun kontaktet av jevnaldrende Jenny. Hun er også 17 år, men i motsetning til Johanne VIL hun dø. Det er starten på en brevveksling mellom hun som er syk og vil leve, og hun som er frisk og vil forsvinne. Et paradoks, som Jenny sier.

Jentene skriver til hverandre om hverdagen sin, familien og døden. Johanne er mor til en to år gammel jente, og hun øver seg på å skrive et avskjedsbrev til henne. Men det er vanskelig. Jenny har hatt en vanskelig oppvekst og har vært suicidal siden hun var bare åtte år. Moren hennes er egosentrisk og lite interessert i sin eneste datter.

Jeg liker veldig godt språket til Synne Sun Løes, og selv om Johanne muligens er litt vel perfekt i måten hun takler døden på, hvor rolig hun er, synes jeg det er en troverdig roman. Om ungdom, dødsangst og om hvor vakkert livet er.

"I fjor hadde jeg kortere hår. Jeg likte å ha lange øredobber med steiner i. Og høyhalsede strikkegensere som var for store. Trange bukser. Og litt slitte sko. Sekk på ryggen. Men nå bruker jeg ikke øredobber. Jeg liker best å gå i mye strikkekjoler med tights under. Og joggesko som er veldig rene og stive og kjedelige. Jeg savner meg selv sånn som jeg var for ett år siden. Jeg det å være normal. Å ha en fremtid." Tilstrekkelig vakkert (Av Synne Sun Løes, Cappelen Damm, 2010, 146 sider)

Johanne er sytten år og alvorlig syk. Hun skal dø snart og renner frem og tilbake mellom aksept og glefsende sinne og frustrasjon. Jenny er også sytten, også hun skal dø. Men i motsetning til Johanne, er hennes sykdom ikke en som angriper kroppen; den er i sinnet. Og den får henne med jevne mellomrom til å forsøke å overdose seg selv til døde.

En dag blir Johanne intervjuet i avisen. Jenny er en av dem som leser historien hennes og skriver til henne. På overflaten er jentene som dag og natt; Johanne er mor til en to år gammel jente, Jonine, og drømmer om å finne den store kjærligheten, gifte seg og bli gammel. Jenny på sin side vil heller skyte seg selv med hagle enn å bli gift, hater å sminke seg og dyrker sykdommen sin.

Likevel finner de tonen og begynner å brevveksle. Bokas første del består av Johannes side av kommunikasjonen, mens Jenny tar ordet i den andre halvdelen, før en annen karakter får anledning til å oppsummere det hele på slutten.

Det beste med «Tilstrekkelig vakkert» er bokas nakne ærlighet. Denne hudløse viljen til å legge ord på vanskelige følelser, til å ville snakke om de store temaene, gjør at man beundrer den litt. Det er det positive. Det negative med boka, i hvert fall slik jeg ser det, krever oftere enn jeg liker oppmerksomheten fra bokas fine kvaliteter.

Det første som får en til å himle med øynene, er premisset; en døende tenåring skriver om hvordan det er å dø og blir noe filosofisk anlagt. Det er en gammel klisjé. Men heldigvis er boka og hovedpersonen selv klar over det, og en aksepterer det noe motvillig etter at det skjer.

Klisjeene står også i kø på Jennys side. Hennes mor er en overfladisk vestkantkvinne. Faren bor i «Afrika», der han har giftet seg med en afrikansk kvinne som Jenny skriver er ett år eldre enn henne selv. Og Jenny og hennes nærmeste venn, Chris, lever opp til klisjeen om rike, bortskjemte og ensomme barn som er blinde for privilegiene de er omringet av og dyrker døden for å kjenne at de lever.

Et annet av bokas problemer er ett den kunne klart seg uten. Det er alle de døde karakterene. Besteforeldrene til Johannes på begge sider av familien er døde. Det samme er moren hennes, og det er også farens bror (han levde ikke lenge nok til å erfare noe særlig, men likevel). Jeg mistenker at det var en fiks måte på å forklare Johannes og farens tosomhet (før farens eneste gjenlevende familie, søsteren, flytter fra Bergen og kommer for å bo hos dem).

«Tilstrekkelig vakkert» er altså en bok man vil kalle glitrende. Men den var ok å lese.

Midt på treet.