Alexander Kielland elsket Jæren. Han dro ofte med hest og vogn til Orre. Vennene hans har reist en minnestein på Orre der det står:
«De som kjente ham, elsket ham. De som ikke elsket ham, kjente ham ikke.»
I denne boka tar Kielland et saftig oppgjør med skolesystemet slik det fungerte på slutten av 1800-tallet. Denne boka handler om maktmisbruk fra lærere, den gangen en del av øvrigheten i samfunnet.
Lille Marius pugger latin så det står etter. Latinske gloser og bøyninger er noe han virkelig har taket på. De andre fagene lider, men latinen er uansett nøkkelen til fremtiden hans får man høre ... Lærerne latterliggjør de av elevene som ikke kan leksene sine, og både elevene og deres foreldre skjelver av frykt for at lærernes gunst skal forsvinne. Alle unntatt fru Wenche ... Hun aksepterer ikke uten videre de verdier skolen forvalter. Men prisen hun betaler for å opponere er høy. Som kvinne på 1800-tallet har hun heller ikke så mye hun skulle ha sagt.
Skolesystemet undergraver den selvstendige tanke hos de unge. Marius tar bokstavlig talt sin død av det. En dag stopper alt opp og han får ikke noe til lenger. Og så dør han ... mens latinske gloser fortsetter å komme over hans lepper helt til det siste ...
Heldigvis er puggeskolens dager et tilbakelagt stadium, men det tok sin tid ... Jeg tilhører ikke dem som mener at boka fremdeles er høyaktuell, selv om den absolutt er tankevekkende.