Bokelskere.no

Bak kameraene

Ingen som følger med Dagsrevyen kan ha unngått å få med seg Yama Wolasmals rapporter fra Israel og Libanon om de pågående krigene i Gaza og Libanon – kunnskapsrik, saklig og presis. Inn i Gaza får ingen journalister komme. I boken gir Yama en grundigere innsikt enn den som får plass i noen få minutters nyhetsinnslag. Yama, som selv er afghaner, tar oss med til Afghanistan, Libya (Gaddafis fall i 2011), Israel, den okkuperte Vestbredden og Libanon, der han og familien har bosatt seg. (Boken kom høsten 2024, omtrent ett år inn i den mest brutale krigen Israel har ført mot Palestina.)

Som en rød tråd løper historien om Yamas eget liv og utvikling fra en unggutt som ikke fikk vitnesbyrd fra videregående skole på grunn av skulk, til en dreven krigskorrespondent. Vi får innblikk i flukten fra Afghanistan (faren var en opposisjonell journalist) via Pakistan til oppveksten på Grünerløkka Oslo.

Det er interessant å lese hvordan Yama arbeider med sine saker. Hvordan han modig (ikke uredd) går inn i potensielt svært farlige situasjoner; forberedelsene, både de journalistiske og de praktiske, dilemmaene han står overfor, og gjennomføringene av live-sendinger under dramatiske omstendigheter. Han legger vekt på å være upartisk, har et bredt kontaktnett på begge sider av konfliktene han dekker, og lar begge sider komme til orde. Han stiller kritiske spørsmål til Hamas, blant annet om angrepet på Israel den 7. oktober 2023, og til israelske militære og politiske ledere. Lar fakta taler for seg. Som når vi får referert hvordan den den erfarne og respekterte israelske generalen Giora Eiland forklarer hvordan Israel kan vinne krigen mot Hamas: «Vi må skape en humanitær krise i Gaza som tvinger hundretusener til å søke tilflukt i Egypt. (…) En alvorlig epidemi vil bringe seieren nærmere». (side 140) Eller representanten for den ekstreme, sionistiske bosetterbevegelsen på Vestbredden, Daniella Weiss, som med Bibelen som referanse kjemper for et Stor-Israel fra Tigris i Irak til Nilen i Egypt. «Hva tenker du som en mor – som en bestemor – når du ser bilder av barn som lider inne på Gazastripen?» spør Yama. «Jeg føler ingenting. (…) Jeg stenger det ute. Jeg har ikke kapasitet til å tenke på annet enn den smerten mitt folk har vært gjennom 7. oktober.» (side 139)

Jeg har sett anmeldelser med overskrifter som «Dårlig forkledd selvskryt» og «Flinke meg». Er disse overskriftene et forsøk på å ufarliggjøre Yama Wolasmal? Eller et spark fordi han kritiserer norske utenrikskorrespondenter for å være servile og svart-hvitt-tenkende (ha en politisk agenda?)? Yama Wolasmal er dyktig, en perfeksjonist, og det skal vi være glad for. «Det jeg så» er et velskrevet og veldokumentert bidrag til å forstå mer av den farlige tiden vi lever i.

Terningkast 5 +