Bokelskere.no

Dette var en vakker, rørende, gripende og tankevekkende bok! Olin kaller den en roman, men den er ikke oppdiktet, den skildrer hennes liv og opplevelser mens hun holdt på å lage filmen «Fedrelandet», med innslag av eldre minner. Jeg så den filmen da den gikk, og etter alle de gode anmeldelsene ble jeg dessverre litt skuffet, - den ble litt for langdryg, med litt for mye bre og vann etter min smak, - da. Nå tror jeg at jeg vil forstå den bedre og vil se den igjen, - den ligger nemlig på nrk.no!

Men boken handler jo om så mye mer enn breen, - den handler om moren og faren, om deres kjærlighet til hverandre, og til slekten, stedet og barna. Og den handler om døden og det å miste dem som står en nær. Jeg røper ikke for mye ved å skrive at moren dør uventet på slutten, - det står på omslaget. Men for alle som har mistet foreldre, eller andre, var det en utrolig gripende opplevelse! Og nå vil jeg se filmen om igjen med større forståelse!

Dette ble en sterk leseopplevelse, som rørte ved mange strenger.
Aldri har jeg felt så mange tårer gjennom en bok, både av lys og mørke, men ikke minst fordi jeg ble så revet med.

Olin skriver ærlig, poetisk og malerisk om egen livserfaring.
Hun forteller om foreldrene og ikke minst om kjærligheten.
Dette er en kjærlighetshistorie som viser seg mellom mennesker, til naturen og moder jord, til livet og hjemmet, språket og filmen.
Margreth sin holdning til det meste er herlig full av sisu og håp, som topper vemod og fortvilelse.

Jeg ble svært oppmerksom på hvor skjør hverdagslykken er. Det gjelder å ta vare på øyeblikkene og tillate seg og bare være, uten å prestere.
Er du en som liker å kjenne på egne reaksjoner i møtet med stor kunst, da er dette en vinner.
Jeg tok opp boken og klarte ikke legge den fra meg før siste punktum var satt.

Nydelig kjærlighetserklæring til Olins foreldre, og til hjemstedet hennes. Poetisk og vakkert språk.