Bokelskere.no

Tre meget dystopiske science fiction-noveller som egentlig skulle vært utgitt i 1977, men som først ble utgitt samlet i 2020. Jeg leste denne som del av en lesesirkel i gruppen "Norsk fabelprosa" (https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa), og flere av oss ble enten litt sjokkerte, provoserte eller frastøtt. Det trenger ikke være negativt i seg selv, for litteraturen tilfører samfunnet noe verdifullt i kraft av å gjøre nettopp det; våre verdier, holdninger og menneskesyn blir utfordret, debatter blir startet, kulturlandskapet stimulert, innovasjon blir oppmuntret og så videre. I introduksjonen skriver forfatter og fabelprosa-ekspert Cato Pellegrini at novellene har "tålt tidens tann og stadig må sies å ha aktualitet". Deler av novellene vil jeg si har det, mens andre deler stiller jeg meg mer skeptisk til at ville vært passende eller velfungerende både stilmessig og som budskap nå for tiden. Et annet medlem i gruppen har et godt poeng når hun trekker frem at det jo har skjedd mye "i science-fiction- litteraturen, samfunnet, kjønnsroller, og verden siden den gang". Jeg kan trygt innrømme at jeg på grunn av dette har blandede følelser.

(Omslagsdesignet er forresten veldig stilig! Favorittfargen min er grønn, og jeg syns det grønne kommer så godt frem blant det gule og svarte. Og jeg blir liksom litt hypnotisert av det mønsteret, som også er med på å gi det hele et litt utenomjordisk preg!)

Til siste åndedrag - Terningkast 4

Spennende, voldelig og actionfylt om en fremtid der atmosfæren er så ødelagt at menneskene er nødt til å puste ved hjelp av oksygenpatroner. Fortelleren er en mannlig råtass som ikke skyr noen midler for å overleve, og så blir han fast bestemt på å gjøre ende på «makta» som sitter på alle oksygenpatronene. Omstendighetene er således prekære, og tittelen er derfor helt perfekt.
Det må sies at jeg syns det er litt pussig at det ikke er noen kvinner i dette samfunnet. Om de fins, blir de ikke nevnt i det hele tatt. Det er spesielt merkbart fordi slemmingen antyder at mannlige egenskaper er essensielt for å videreføre menneskeslekten. Her er det fullt fokus og tunnelsyn på skyting og slåssing, og det blir i liten grad sagt noe fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Da kan jeg heller ikke unngå å lure på om novellen, med samme premiss/rammer, hadde blitt skrevet på en helt annen måte av en kvinne eller bare av en mann i nyere tid.

Det kan jo være et effektivt grep å fokusere på kun ett aspekt ved et samfunn, da, for det kan hende at verden bare er såpass farlig og til dels primitiv nettopp fordi mennesket nå er blitt tvunget tilbake i et slags tidlig stadium av sin utvikling, og her ser vi et øyeblikksbilde av denne perioden. Så får smaken være som den er. Uansett hadde det vært fint om noen eller noe hadde blitt brukt for å kommentere kvinnenes rolle eller for å skape kontrast til det maskuline. Jeg syns selv det hadde vært til det bedre, men for å være ærlig likte jeg novellen veldig godt til tross. Den var rett og slett kjempekul! De overraskende vendingene holdt meg på tå hev hele veien, og hele greia kunne jeg lett sett for meg som en god spillefilm, om ikke en hel Netflix-serie.

"Det brunbarkede ansiktet var som en storslått ramme rundt de innbitte, våkne og himmelblå øynene. Den kraftige overkroppen svulmet i morgensolen. Det glinset i fett når han beveget seg." (31-32)

"Det er merkelig hvordan enkelte mennesker kan stole fullt og helt på en bare en utfører ordre og viser lojalitet […]" (49)

Miljø 89 - Terningkast 3

I denne verden går det heldigvis an å puste fritt, men naturen har til gjengjeld blitt såpass forurenset og forkrøplet at menneskene kun får opplevd naturen i isolerte, syntetiske miljøer i et slags museum. Utenfor miljøene lever menneskene i en verden som de i grunn ikke er naturlig anlagt for å leve i, og konsekvensene får utslag i hovedpersonens handlinger, fordi det inni han er "noe opprinnelige, noe urgammelt, som levde og presset på og ville ut i det fri" (69) når han møter med naturen slik den er ment å være. Han blir altså en dag sabla lei av overindustrialiserte, helautomatiserte og fargeløse omgivelser og flykter inn i et av miljøene. Det har han selvfølgelig ikke lov til, så han blir forfulgt av lovens lange arm.

Jeg syns det var en spennende dystopisk novelle som problematiserer menneskets møte med naturløse omgivelser, og som på sett og vis poengterer at empati og medlidenhet må kastes til side i møte med instinkt og kampen for å overleve. Ikke den mest sammensatte og mest emosjonelle måten å formidle det på, men underholdende. Alt skjer veldig fort, og jeg rakk ikke å bli kjent med noen av personene, så det trakk litt ned for min del. Språket var på sin side sjarmerende gammeldags med ord som "computer", "automatikken", "elevator" og "databank". Det var jo koselig, da.

"En kunne se på øynene deres at besøket i miljø-montrene gjorde et sterkt inntrykk. Synet av fjell, skoger, elver og vann vekket til live minnene fra en svunnen tid. Minner om en verden som var grønn og frisk, med en himmel som nesten rakk opp til stjernene og en sol som varmet dem dypt inn i sjelen. Så kunne de for en billig penge gå inn i et dimensjonsanlegg, stige ned i det bevarte miljøet og gjenoppleve det store underet med den levende natur." (65)

"Han betraktet de andre menneskene som sikkert følte seg like tomme og mekaniske som han selv. Han så bare grå, triste ansikter som en livløs ramme omkring øyne som bunnløse tjern." (70)

Blu - Terningkast 2

En veldig ubehagelig novelle om sadistiske barn i en røykbelagt og overindustrialisert by der hele den voksne befolkningen neglisjerer barna sine til fordel for arbeid som skaper teknologisk og økonomisk fremgang for byen. Og da utagerer barna rett og slett ved å bedrive dyreplageri. Jeg må nesten si at jeg kunne spart meg for å lese dette her. Det var grusomme skildringer og vanskelig komme meg gjennom. Jeg som er så utrolig glad i dyr, kjente ekstra på det, og historien føltes helt meningsløs. Barnas sadistiske atferd virker å være brukt for å illustrere og diskutere konsekvensen av industriell forurensning og prioritering av teknologisk utvikling og profitt. Hensynet til neste generasjon blir neglisjert fordi det er en uskreven regel om at "Ingen storby med respekt for seg selv unngår å ha barn på skyggesiden av livet" (105). Jeg er innforstått med at kunst kan og til med bør provosere, som sagt, men for meg gikk denne novellen over en grense, og jeg syns at poenget og tankeeksperimentet kunne blitt utført på en mindre ubehagelig måte.

Noen vil kanskje argumentere for, tatt temaet i betraktning, at et slikt intenst ubehag må vekkes i leseren for å understreke alvorligheten. Jeg kan være enig i ubehaget, men jeg syns at akkurat det kan og bør komme fra en helt annen kilde enn dyreplageri. Hvis forfatteren hadde funnet en annen kilde til ubehag, brukt mer tid på å gjøre oss mer kjent med barna for å åpne et større hjerterom, og gitt oss flere beskrivelser med et større perspektiv av hvordan by og natur og mennesker forandrer seg over tid - begge deler for dertil å gi mer pusterom og lyst til refleksjon - tror jeg at jeg kunne likt novellen ganske godt. Da blir det ikke like ille og ubegripelig og plutselig, men det blir mer fordøyelig for leseren.

"Men bak kulissene kjempet livet en annen kamp. Snart ville noe nytt bryte frem på åpen scene. Som et gufs fra fortiden var de der, de genetiske misfostrene, med menneskekropper som et skall utenpå destruktivt maskineri." (106)

"Det begynte å gå rykter om at forurensningen hadde forgiftet ungdommen både fysisk og psykisk. Uhyggen grep om seg, og mørket og røyken ble stadig mer trykkende og kvelende og uutholdelig. Noen snakket om onde makter, andre om forherdede pøbler og atter andre om teknologiens fallitt." (138)

Selv om jeg likte de to første novellene, tror jeg dessverre ikke at jeg vil anbefale denne samlingen for moderne science fiction-entusiaster. De tilfører naturligvis ikke sjangeren noe nytt og uttrykker budskapet på en litt overforklarende måte. Dessuten mangler de kompleksitet, dybde og universell tiltrekningskraft, så jeg tror ikke de vil appellere til så veldig mange heller. Men hvis du liker alt det jeg nettopp beskrev (og masse hardbarka action), så kan du rope hurra og kaste deg over samlingen!