Når forfatteren tar oss med inn i hode på Rinnan og lar oss se hendelsene fra hans synsvinkel så har Frobenius alt tatt et valg. Han har valgt å menneskeliggjøre den historiske karakteren Rinnan, som i samtiden og ettertiden har blitt sett på som legemliggjørelsen av ondskap og vært et symbol på brutaliteten under okkupasjonen. Siden Rinnans indre monolog i Frobenius penn aldri kan være annet en en spekulasjon, så må en se hele denne skildringen av Rinnans tanker som Frobenius forsøk på å skildre hva som driver mennesket til onde gjerninger. Han kan observer hva Rinnan gjør gjennom å studere kildematerialet men skrittet videre inn i hodet på Rinnan hviler i stor grad på Frobenius syn på menneske og hvordan vi kan ende opp med å gjøre de værste handlinger.
Om en ser forbi disse betraktningene og bare ser på boken som en roman, så er det en spennende historie som er godt fortalt. Men å lese det som bare en roman frikoblet fra den historiske konteksten er umulig. Derfor må en ta et standpunkt knyttet til det fortellertekniske grepet med å la historien utspille seg i Rinnans hode. De gangene jeg føler det skurrer mest så er det rundt de mer filosofiske tankene inne i Rinnans hode. Når tankene er tettere knyttet opp mot ytre handling svelger jeg det lettere.