Bokelskere.no

Dystert, men også vakkert, om en dysfunksjonell familie, fortalt av den tiårige datteren - som vi også møter i voksen alder. Hun lar seg ikke knekke av vold og omsorgssvikt, men finner sine overlevelsesstrategier. Nominert til Lytternes romanpris 2024.

Etter å ha lest omtalen bak på omslaget, var jeg overbevist om at jeg skulle lese beskrivelser av flere grove voldshendelser;
«Jeg skal fortelle om volden, fordi den har innhenta oss. Jeg sier oss, sjøl om det er Bill som ligger på sykehuset. Volden må fordeles jevnt utover, for at jeg skal tåle den, jeg velger å gjøre det sånn.»
Molli og Bill er søsken og vokser opp i en dysfunksjonell familie, der vold og frykt er endel av hverdagen. Likevel greier forfatteren å skrive en sår, vakker historie, om hvordan Molli lager seg strategier for å holde ut, for å overleve. Men viktigst av alt, hvordan gjøre livet sitt så godt som mulig. Det er det vakre og gode i livet til Molli, som blir beskrevet i detalj. Volden blir nevnt når den skjer, derfor vet vi at den er der, som en nervøs, stygg smerte.
Det er overlevelsesstrategiene og det vakre i livet, som har hovedfokuset. Hvordan det er mulig å komme seg igjennom en barndom full av angst, lengsler, omsorgssvikt og vold. Hvordan volden går i arv gjennom flere generasjoner. Molli og Bill blir vokse. De holder sammen. Oppveksten har satt sine spor, og de er skadet, hver på sin måte. Greier de å bryte voldsarven.
Dette er overraskende nok en vakker roman, som blir værende i tankene mine.