Viser 1 til 2 av 2 omtaler
Toril Moi er en kjent litteraturforsker, født i Norge i 1953, men bosatt i utlandet, hovedsakelig i USA, i førti år. Etter å ha skrevet om Vinjes «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» i Nasjonalbibliotekets «Fortidens folkelesning», fikk hun i oppdrag av Nasjonalbiblioteket å forske på hva hun ville i deres samlinger, - litt av et tilbud! Det resulterte i en rekke essays hvor hun ønsket å finne ut hvordan 1950-tallets kultur formet norsk identitet, og disse er nå samlet i denne boken.
For meg som er bare er noen år eldre enn henne, er det et møte med en tid jeg har opplevd og mange bøker jeg har lest, og det har vært interessant å se det hele med hennes øyne. Hun prøver å finne ut av det typisk norske og leter etter spor i litteratur og film fra 1950-tallet, og i arbeidet har hun hele tiden et særlig blikk for kvinners livssituasjon. I tillegg til å gå inn på Vinje og litteraturforskernes syn på ham, trekker hun frem Aimée Sommerfelts ungpikebok «Miriam» (som jeg elsket), og tar for seg Mykle og Bjørneboe, Torborg Nedreaas og Ebba Haslund, filmskaperen Edith Carlmar, samt Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen, de siste i et kapitel om kristendom og eksistensialisme. Og jeg tenker at dette kanskje kan være særlig interessant og lærerikt for senere generasjoner.
For meg er det mye kjent i boken, men det er også mye nytt og med nye vinklinger. Men til tross for at både forfatteren og jeg er norske og nesten jevngamle, har vi en svært forskjellig bakgrunn: hun fra et lite sted på sørvestlandet og jeg fra villastrøk i Oslo, og vi har voksenliv i forskjellige miljøer på forskjellige kontinenter. Og så må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er enig med henne bestandig, og det gjelder særlig hennes syn på «livet» og morsrollen. Ebba Haslund og Torborg Nedreaas hadde ifølge henne «svadafylte tanker om en irrasjonell forbindelse mellom Kvinnen og Livet», - som blant annet kom til uttrykk i Haslunds skildring av kvinnen som en kostelig krukke fylt med livets vann. Og det synes jeg faktisk var ganske fint sagt, - så får det heller være svada.
Sist sett
