Bokelskere.no

T. Kingfisher heter egentlig Ursula Vernon og hun skriver både fantasy og horror. The Twisted Ones byr på litt av begge deler.

Mouse, som er Melissas kallenavn, blir enig med sin far om å dra til North Carolina for å rydde opp i bestemorens dødsbo. De siste årene har bestemoren bodd i et hjem, men siden hun var en hamstrer, må Mouse forvente mye skrot som må bort. Derfor tar hun med seg hunden Bongo og blir der i noen dager. Huset bestemoren bodde i, ligger litt øde til i en skogsområde med noen få hus i nærheten. De fleste har forlatt husene sine for å bo i byen, men det er noen fastboende naboer igjen. Mouse hadde ingen nært bånd til bestemoren sin, siden hun var en slem person, noe hun også får høre av andre, men hun blir ikke fornærmet av det.

Mystisk dagbok
Midt i oppryddingen finner hun en dagbok som ikke tilhørte Mouse bestefar, men den andre mannen som bestemoren hennes ble sammen med. Han skriver om ting han har observert i skogen, og hvorfor han oppholdt seg mye der. Mens Mouse er i huset, opplever hun uhyggelige ting selv, blant annet ser hun diverse ting i vinduet og hører hakking. Hun blir venn med noen av naboene, og en av naboene advarer henne mot skogen. Men under en av lufteturene med hunden, kommer hun over noen rare steiner og stedet de har havnet i gir henne følelsen av ubehag. Var det dette mannen skrev i dagboken om? Hvor lenge holder hun ut å være i bestemorens hus?

The Twisted Ones er en bok man ikke riktig vet hva man skal tenke om, men som forfatteren skriver i anerkjennelsen bak i boka, er The Twisted Ones noe inspirert av The White People av Arthur Machen. Enkelte deler av boka kan oppleves som oppdiktet folklore og skrivestilen er en smule rar. Karakteren prøver å være vittig, men synes ikke at humoren alltid treffer, og gjennom hele boka virker hun en smule useriøs, til tross for det som skjer. Midt i mange partier, skyter forfatteren inn humor, som en tankeavledning eller en forsvarsmekanisme som karakteren bruker. Vanskelig å forklare. Ville ha likt boka bedre hvis denne effekten ikke ble gjentatt så mange ganger, pluss at en setning gjentas gjennom hele handlingen helt tilfeldigvis. Altså denne setningen: And I twisted myself around like the twisted ones ....

Horror sklir over til fantasy
Til tross for at jeg ikke gikk helt overens med den uvanlige fortellerstemmen, var handlingen svært engasjenerende og hadde flust av stemning. Den bare mistet meg litt underveis da jeg kom til de siste nitti sidene. Ikke at jeg ikke forsto hva som foregikk, men heller noe skuffet over at handlingen tok den retningen. Det ble litt for mye fantasy. Har lest bøker hvor horror og fantasy har blandet seg i hverandre, og likt noen av dem. Men her ble det vel mye fantasy på slutten. Kanskje 60 % fantasy, og syntes det ødela noe av spenningen og stemningen som var der hele veien, frem til da.

Ingen dårlig bok, men kunne ha tenkt meg en annen hovedkarakter og en annen sluttdel, for mye annet stemte, men så ble det litt mye fantasy og en smule tull.

Fra min blogg: I Bokhylla