Bokelskere.no

Jeg må starte med å innrømme at jeg ikke har lest noe av Fosse før, - jeg har visst trodd han var for sær og vanskelig for meg. Men nå har jeg lest Trilogien, - og er blitt helt betatt! Underveis tenkte jeg at stilen minnet litt om bøkene til islandske Jón Kalman Stefánsson, som jeg er veldig begeistret for, men så måtte jeg jo sjekke, og det viste seg at det heller er omvendt, for Fosse var først ute! Det er noe utrolig fascinerende med de glidende overgangene mellom nåtid, fortid og fremtid, og mellom drøm og virkelighet! Den nesten tidløse historien dreier seg om det grunnleggende viktige her i livet, - kjærligheten mellom mann og gravid kvinne, og strevet med å skaffe husvære og mat, noe som innledningsvis gir assosiasjoner til Josef og Maria. Men fortellingen blir mer «creepy» etterhvert, før historien avrundes i et større perspektiv, gjennom flere slektsledd. Språket er korthugget og virkelighetsnært med suggererende gjentagelser, samtidig som det altså fører oss gjennom tid og rom, - mesterlig!

Trilogien samler tre korte, intense fortellinger.

Andvake
Første bind gir en overbevisende god start på lesningen av Trilogien. Intenst kammerspill på få sider skåret ned til det tilsynelatende enkle, men likevel rikt på assosiasjoner til juleevangeliet og andre tekster.

Olavs draumar
I det andre bindet vender Asle/Olav tilbake til Bjørgvin trass i advarsler. Mens byen tidligere har vært avvisende, virker den nå full av farer. Olav holder likevel fast på ærendet eller drømmen sin. Fortettet drama preger den korte teksten.

Kveldsvævd
I tredje og siste bind får vi vite mer om Asle og hans skjebne. Særlig følger vi Alida som på sin desperate leting etter Asle møter Åsleik som tar seg av henne på sitt – etter min tolkning – utspekulerte vis. Alt i alt en kort, intens historie, godt fortalt.

Boka inngikk i programmet for Lesesirkelen 2024 her på Bokelskere.no.

Nydelig kjærlighetshistorie om Asle og Alida, der Asle blir nødt til å drepe for å skaffe husvære og et liv for Alida og sønnen deres Sigvald. Asle blir hengt for mordene, og vi følger Alida videre i livet. Et liv der hun for alltid bærer Asle med seg - i seg! Trilogien består av bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd. En klassiker, som Jon Fosse fikk Nordisk råds litteraturpris for. Anbefales som lydbok, nydelig lest av Anderz Eide.

En merkelig bok med mange gjentagelser. Jeg holdt på å legge den fra meg etter noen få sider, men så ble jeg litt betatt av språket og innholdet. Nysgjerrigheten fikk meg til å lese den helt ut. Jeg må tenke litt før jeg gir den terningkast. Foreløpig får den en firer.

En fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Samtidig var dette mitt førte møte med Jon Fosse. Språket er lett, men gjentakelsene er irriterende.
Trilogien av Jon Fosse består av bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd. I Andvake begynner fortellingen om Asle og Alidas vakre, altoverskyggende og hensynsløse kjærlighet.
Kjærligheten er forutbestemt, og bindende og fortsetter i Olavs draumar og Kveldsvævd. Den lysende og gode kjærligheten viser seg tidlig å være truet av flere krefter.
Mangel på medmenneskelighet og nestekjærlighet preger både samfunnet Asle og Alida er en
del av og den kjærligheten de deler. Paret tar ikke inn over seg dette mørket, for deres
kjærlighet lar seg ikke fange av tid, rom, omstendigheter eller normer. De svever nemlig
frakoblet fra sine medmennesker og hverdagen, gjennom sine sterke følelser og gjensidige
omsorg for hverandre. For Asle er Alida det eneste som teller i livet. Alida vet allerede i Andvake at framtiden bringer med seg vanskeligheter, og det blir det. Bokas røde tråd er en sykelig og misforstått kjærlighet som henger sammen med at kjærlighetens generelle grunnlag
overses, og mangelfull kjærlighet i oppveksten.
Svak femmer fra meg. Litt sært.

I denne boken går det framover jevnt og trutt og plutselig så hoppet den forover og la flere lik etter seg. Historien i seg selv var veldig fengende og interessant. En god leseropplevelse på underholdningfeonten .

Skulle jeg lese noe av Jon Fosse? Jeg, som elsker Hemingway, Cormac McCarthy og Askildsen, og mener at nesten ingen norske forfattere de siste tiårene kommer opp mot Sandemose, Borgen, Mykle og Hamsun?

Jeg hadde gjort meg opp noen oppfatninger om Fosse, og så mest på ham som en sær dramatiker. Av det lille jeg hadde lest av ham fra før, syntes jeg den "ekstreme" nynorsken sto i veien for selve lesingen, sjøl om jeg vanligvis ikke reagerer negativt på nynorsk

Noen tok opp Trilogien i lesegruppen jeg er medlem i, og jeg tenkte at "Ja ja, den er tynn nok til at såpass skulle jeg klare å pløye meg gjennom".

Jøje meg, som jeg tok feil. Etter bare et par avsnitt begynte jeg å lese så langsomt som jeg nesten aldri har gjort det før, og som jeg nøt det. Etter en halv side var jeg sugd inn i et litterært univers jeg aldri hadde trodd eksisterte. Språket er vidunderlig vakkert og poetisk, og Fosse hensatte meg i en tilstand mellom drøm og virkelighet med et suggererende språk og en aldeles fenomenalt oppbygd fortelling, projisert gjennom et kaleidoskop av en trilogi.

Teknisk sett hadde jeg fint klart å pløye meg gjennom boka på tre-fire timer. I stedet brukte jeg det femdobbelte, etterpå lurte jeg på hva fan som hadde truffet meg. Og leste hele boka en gang til.

Det er rett og slett den mest spesielle leseopplevelsen jeg noen sinne har hatt. Jeg har lest nobelbeprisede bøker og forfattere som ikke har vært i nærheten.

Takk, Jon Fosse.

Hypnotiserande! Spanande som ein kriminalroman.

Det var tilfeldig at jeg lånte boken av biblioteket, og en av de som har lånt den tidligere har goffet i seg sjokolade – fy flate for et griseri! Rene svinestien! Om dette påvirket min leseopplevelse er ikke lett å si. Uansett, min begeistring er ikke like stor som forlaget beskriver boken kan jeg konkludere med etter å ha lest den.

Tok en kikk på Wikipedias oversikt over bøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris her og av bøkene har jeg tidligere lest:

1984
Göran Tunström
Juloratoriet
1987
Herbjørg Wassmo
Hudløs himmel
1994
Kerstin Ekman
Händelser vid vatten
2002
Lars Saabye Christensen
Halvbroren
2009
Per Petterson
Jeg forbanner tidens elv
2010
Sofi Oksanen
Puhdistus (Utrenskning)
2012
Merethe Lindstrøm
Dager i stillhetens historie
2014
Kjell Westö
Hägring 38 (Svik 1938)

Pettersons bok er helt klart den jeg likte best med Westös bok som nummer to. Tunströms bok husker jeg lite av, og mener å huske at den ikke falt helt i smak. Jon Fosses bok vil jeg nok sette i samme kategori leseopplevelse. Ikke på grunn av innholdet, men formen. Og da spesielt bok nr. 2: I Olavs draumar. Med form mener jeg gjentakelsene. Jeg klarer ikke å se god poesi i alle gjentakelsene. Det er ikke en gjentakelse, men i ett kjør i enkelte partier. Noen ser lyrikken i den - jeg det litt barnebokaktige. Eller teatralske.

En periode ble jeg lattermild, og kom til å tenke på eventyret Kjerringa og grisen. Om kjerringa som hadde vært på torvet og kjøpt en stabukk av en gris som ikke ville hoppe over gjerdet, og hun måtte derfor involvere den en og den andre, og til slutt er regla så lang som et vondt år. Vel, vel; kanskje uanstendig å tenke slike tanker og skrive om dem opp mot en bok skrevet av en forfatter som bor i Grotten; Statens æresbolig for fortjente kunstnere. Men så var det den ytringsfriheten...

Over til det mer saklige; første og andre bok, Advake og Kveldsvævd, reddet min leseopplevelse. Det er en fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Men formen blir i sum for høytsvevende for meg som er uten litteraturfaglig kompetanse og derfor ikke har de rette vibbene og innarbeidet de rette frasene.

Jeg trekker meg nå inn i min egen grotte for å lese Erling Kagges Stillhet i Støyens tid og etter det er Nei og atter Nei av Nina Lykke. Men først skal jeg spise middagsrester fra i går, og det er faktisk røkt svineskinke...

Angående griseri og griser - her er et svin jeg og datteren min møtte utenfor hotellet The Boar’s Head i Charlottesville , Virginia – sommeren 2012. Har lest en gang at skal man få til at det vokser mose på blomsterpotter skal man smøre dem inn med kefir – kanskje det er denne metoden de har brukt her.

Kopi av et innlegg på bloggen min

Fosse fikk Nordisk Råds litteraturpris for denne trilogien for "et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur". Det tar litt tid å venne seg til at han gjentar "seier han", "seier ho" i ett kjør. Og han bruker "og så..." stadig vekk. Boken er god og interessant, men ikke bedre enn terningkast 4.