Når det står Elisabeth Hammer som forfatter, vet man at man holder en bok i hendene som er velskrevet og spennende.
Det er med stor fornøyelse jeg åpner boka for å begynne på historien om Adeline. Jeg blir med en gang flue på veggen i anstalten for foreldreløse piker. Skildringene er så levende at jeg får vondt av å lese hva de må gjennomgå av grusomme karakterer som Madame Strømme og herr Stovner. De små lysglimtene i en hard hverdag er skildret så godt at jeg nesten kan kjenne mulen til hesten når Adeline gir ham gulrot. Adeline er viljesterk og havner ofte i trøbbel fordi hun ikke klarer å holde munn. Trusselen om at hennes opphold blir forlenget henger som en rød tråd gjennom hele boken. Det er ikke de store mysteriene i denne boken, og det savner jeg litt, men regner med de kommer. Gleder meg til å lese videre om Adeline når den er komplett.
