Bokelskere.no

Jeg har gjort et eksperiment for meg selv; jeg vil lese noe annet enn det jeg vanligvis leser. Valget falt på denne boka; Våk over meg.
Her møter vi søstrene Kate og Georgia som vokser opp i USA. Da foreldrene dør i en trafikkulykke flytter søstrene til sine besteforeldre i Paris. Søstrene takler livet i Paris helt forskjellig. Mens Georgia fester, er utadvendt og får mange venner så murer Kate seg inne i besteforeldrenes leilighet med bøker, deprimert og ensom. Etterhvert klarer Kate å bryte isolasjonen og flytter lesingen til en fast kafè. Der møter hun Vincent. Han er mystisk og sjarmerende, og hun blir veldig betatt av han. De blir bedre kjent, og Kate finner ut at han er en revenant - en gjenganger. Hans skjebne er å ofre seg selv, om og om igjen, for å redde andres liv.
Kate og Vincent blir selvfølgelig stormende forelsket, men det er ikke problemfritt med et forhold mellom en gjenganger og et vanlig menneske.
Våk over meg tilhører sjangeren er paranormal romance. Andre eksempler på dette er feks Twilight.
Så; hva synes egentlig jeg om boka? Jeg leser endel kjærlighetsbøker, og dette blir en kjærlighetsbok med en twist. Jeg liker hvordan forholdet mellom Kate og Vincent utvikler seg, og fenges av det spesielle i at Vincent er en revenant.
Forfatteren skriver bra synes jeg. Beskrivelsene av byen Paris får meg til å ville ta neste fly for å oppleve byen på nytt. Hennes egen blogg finner du her. Våk over meg er mitt første møte med sjangeren paranormal romance, og jeg kommer definitivt til å lese mer av dette.

Kate og systera Georgia flyttar til besteforeldra i Paris etter at dei har mista foreldra. Kate slit med å finna attende til kvardagslivet, medan Georgia hiv seg ut i eit sosialt liv utan sidestykke. Men det er Kate som, på ein gatekafe i St. Germaine, møter den faktastisk flotte Vincent. Den fantastisk flotte Vincent med den store hemmelegheiten og det farlege livet. Snart er Kate, trass motstand frå både Vincent sine vener og si eiga fornuft, djupt innblanda, både med hjarta og liv.

Die for me går rett inn i den store straumen av paranormal romance som har komme for ungdom dei siste åra. Og til liks med mykje av denne litteraturen, er også denne boka høgst forgløymeleg. Vel har Plum funne eit nytt fantastisk vesen å skriva om – Vincent er ein revenant, ein udød, og dermed verken vampyr eller varulv eller engel – men elles har me lese dette før, og til og med i betre utgåver. Paris som plassering gjer det sjølvsagt hakket meir tiltrekkande, men for ein gongs skuld kjem eg ikkje til å leita opp dei neste bøkene i serien – om dei då ikkje plutseleg skulle befinna seg rett framfor nasen min, sjølvsagt. Grei underhaldning, men det er det.

Omtalen vart fyrst publisert her.

Jeg burde egentlig ikke ha lest denne romanen. Jeg hadde forventninger til hvordan den ville være. De samme elementene som man finner i mange andre ungdomsbøker går igjen her. Du har en jente som føler at livet hennes ikke gir noe mening helt til hun treffer den kjekke mystiske gutten med det "blendende" utsende. Jenta våkner etter en lang dvale i sorg og kan ikke fatte at den perfekte, fantastiske gutten viser en interesse for en som henne etter deres første møte. Plutselig er livet hennes fullkomment. Konseptet og settingen er helt klart interessant, men i lengden så synes jeg plottet og karakterene var påfallende storetypisk, slik det er i flere ungdomsbøker.

Lest de to første bøkene og kan ikke vente til den tredje og siste :0)

Kate og søsteren Georgia flytter fra New York til besteforeldrene i Paris etter at foreldrene deres dør. Georgia håndterer tapet med å være sosial og ute hele tiden. For Kate er det vanskeligere, hun blir innesluttet og finner trøst i bøker. Og det er mens hun en dag beveger seg ut på kafé for å lese der at hun legger merke til en trio helt utrolig kjekke gutter. Særlig han ene fanger oppmerksomheten, og merkelig nok treffer hun på ham flere ganger. De kommer i snakk, og plutselig blir hun dratt inn i en verden hun ikke ante eksisterte. Kjekkasen Vincent er nemlig en revenant, eller gjenganger om du vil. En udød som igjen og igjen ofrer seg selv for å redde andre. Og dette kan være en farlig tilværelse, for alle udøde er ikke nødvendigvis blant de “snille”. Skal Kate ta sjansen på Vincent til tross for farene?

Jeg kan kanskje si at jeg heldigvis ikke visste detaljene om hva den handlet om. Hadde ikke lest vaskeseddelen før jeg begynte å lese, og hadde jeg gjort det, spørs det om jeg hadde blitt særlig ivrig på å begynne. For det der hørtes cheesy ut. Men så var det ikke så ille som jeg fryktet heller. Dynamikken mellom Kate og Vincent er ikke akkurat så veldig overraskende, men jeg kan gå med på at de blir lynende forelsket (dyp og ekte kjærlighet til og med) på den korte tiden. Får være litt romantisk av meg og følge strømmen, da. Karakterene generelt er ikke så veldig overraskende, men handlingen er heldigvis ikke så forutsigbar at det blir kjedelig. Snarere tvert i mot, til tider.

Men så kommer noe av det jeg ikke klarte å unngå å legge merke til. Alle er vakre. Seriøst. Den minst pene er “litt pen” (og det er Kate sin beskjedne beskrivelse av seg selv, alle andre kaller henne vakker, pen og sexy). Derfra går det bare oppover. Jeg satt en klistrelapp ved hver gang noen ble beskrevet som “litt pen” eller mer. Det ble 33 lapper, det. Og noen av de lappene markerer to kommentarer. Samtidig lette jeg etter mindre flatterende beskrivelser, og fant ingen. Her er det ingen ordinære mennesker. I beste fall ser en av supervakringene slitne ut (Men de mørke ringene under øynene til Vincent gjør ham bare kjekkere (s. 233): på side 113 kan vi lese at Selv i denne svake tilstanden var han vakker). Her er noen flere eksempler:

Søsteren min var ulidelig vakker. Det rødblonde håret var klippet i en
kort fjærklippfrisyre som bare et ansikt med hennes påfallende høye
kinnbein kunne komme unna med. Den ferskenmyke huden var oversådd med
ørsmå fregner. Og hun var høy, i likhet med meg. I motsetning til meg
hadde hun en figur til å besvime av. (s. 14)

Han var slående vakker, med halvlangt, svart hår som bølget opp og
bakover fra en bred panne. [...] Alle tre var unge og vakre og glødet
av en utstråling som forklarte hvorfor alle kvinnene på kafeen var
forhekset av dem. [...] Ved siden av den første gutten satt det en
slående kjekk fyr med kroppsbygning som en kampestein, kortklippet hår
og sjokoladebrun hud. (s. 20)

Nå som jeg så ham tydelig, ble jeg slått av hvor tiltrekkende han var.
(s. 42)

Den gutteaktige hårfrisyren og den lange, tynne skikkelsen kledd i
trange, svarte jeans og en falmet, stripete T-skjorte kunne ikke
skjule den slående kvinnelige skjønnheten hennes. (s. 95)

Det var utrolig å se meg selv sitte ved siden av denne overjordisk
skjønne gutten og si så likevektige ord til ham. (s. 130)

En kvinne sent i tjueårene med et slående utseende satt alene. Jeg
konsentrerte meg om den siste av dem. Tykt, blondt, nesten hvitt hår
flommet nedover skuldrene hennes, og de høye kinnbeina og lyseblå
øynene ga henne et litt skandinavisk preg. (s. 195)

Han var minst én nitti høy, og så ut som en blanding av en surfer og
en fotballspiller: rufsete blondt hår og solbrun hud, men med en
kroppsbygning som var kraftig nok til å bryte gjennom en hel
forsvarslinje på egen hånd (s. 199)

Kroppen hans var fullkommen. (s. 236)

Han så ut som en gud hentet rett ut av et renessansemaleri, med den
brune huden strukket stramt over den muskuløse overkroppen og det
svarte håret som bølget bort fra ansiktet (s. 240)

Jeg kunne som sagt kommet med ganske mange flere, men gir meg her. Er det bare jeg som synes dette blir latterlig? La meg bare understreke at alle paranormal-bøkene jeg har lest sliter med dette… syndromet. Det blir så vanvittig platt og kjedelig når alle er slående, ulidelig vakre og ser ut som rett ut av et maleri, en mytologi eller en gammel film.

Men til tross for denne (for min del) åpenbare svakheten, synes jeg Plum skriver greit. Handlingen er også bedre enn forventet, og klisjéene ble ikke så påtrengende i denne som i andre bøker jeg har lest. Dette er en av de paranormal romance-fortellingene jeg kan forstå hvorfor har blitt populær, selv om sjangeren fortsatt er bittelitt feil for meg. Jeg kommer definitivt til å lese oppfølgeren. Jeg koste meg faktisk gjennom store deler av boka, og det var et steg i riktig retning når det gjelder denne sjangeren.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Absolutt ikke en dum bok! For ungdom(jenter...), spennende, romantisk... og så likte jeg hovedkarakteren godt;) Ikke så altfor håpløs "redd meg" jente og greit språk. Fikk litt Twilight-rewrite følelse, men trenger ikke nødvendigvis å være negativt det!

Boken har fine skildringer og river meg fullstendig med. Elsk!