«Ja, alt har sjel. Når vi henvender oss til plantene og dyrene, får vi svar. Men vi må gjøre det med kroppen, ikke med tankene, vi må se, høre, lukte og ta på. Vi må være i verden».
«Tankene var skrudd av, men så kom de tilbake. Men det er en god tanke som kommer: for første gang forstår hun at det er når hun åpner seg mot de som bestefar kaller medskapnibger, at hun er i verden».
Ellen Hofsø sin 11. bok «Messe for de navnløse» omfavner menneskets forbundethet med naturen med varme, dyp innsikt og poetiske bilder. Synliggjort gjennom skildringer av pitesamenes hverdag med reindrift og urgamle tradisjoner gjennom årstidene.
Ellen sin grundige research gir leseren detaljkunnskaper om hverdagslivet og gir boka stor troverdighet om de forholdene pitesamenes levde under på 1600-tallet. Forfatteren nøster opp i en historie som lever på folkemunne, om en grav med navnløse pitesamer i Gildeskål.
En parallell kjærlighetshistorie i nåtid, og det hele flettes sammen av en ånd som er gjenoppstått fra den omtalte graven i Gildeskål.
Jeg som leser, blir dypt berørt av historien, ikke minst grunnet mitt møte med denne reflekterende ånden. Spennende roman og en dramatisk historie med vitnesbyrd om overgrep og maktbruk mot pitesamer. Tema gir gjenklang i vår tid i spørsmål rundt fornorskning, kolonimakt og diskriminering av urfolk.
Boka er en veiviser tilbake til verdsetting av menneskeverdet, det kjempende menneske-sinnet, vår tilknytning til naturen og urgamle krefter som kan redde liv den dag i dag.
Dette er ei bok du får lyst til å lese til veis ende, uten å legge den fra deg. Boka er den første i en serie bøker om karakterene og tematikken i «Messe for de navnløse».
