Denne praktboka tek for seg illustrasjonskunsten i bladet over eit tidsrom på sytti år. Forfattaren var sjølv i fleire år ansvarleg for valet av teikningar som er med på å gi The New Yorker eit gjennomgåande humoristisk serpreg, men som òg med tida naudsynleg har endra seg i samsvar med nye smaksretningar og skiftande hovudredaktører.
Eit hovudinntrykk eg sit igjen med etter lesinga, er den store vekten på den redaksjonelle innsatsen i utvalet og bearbeiding av idear og utkast til alle illustrasjonane. Lorenz gir godt greie for kor krevjande det var å leie dette arbeidet. Sjølve bladet er ei forunderleg blanding av lokalavis for New York og tidskrift med eit globalt perspektiv.