Viser 1 til 3 av 3 omtaler
Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:
Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli langdryg og gjentakende.
Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:
«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»
For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:
«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «
Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.
Eg har ikkje noko å utsetje på boka. Las ho ut på nokre dagar. Fin oppleving å følgje Julie på livsferda. Boka er lettlesa, med store bokstavar og korte kapittel. Hoem skriv vakkert og poetisk, og klarer ved fleire høve å gjere meg rørt. Takk!
Sist sett
