Bokelskere.no

Klassisk Hoem dette. Fin beskrivelse av et liv der drømmer og håp brister, og om hvor ensomt mennesket uansett er mot den siste slutten uansett stand og stilling. Men også en påminnelse om hvor ufattelig raskt den velstand vi nå tar for gitt har kommet.

Ærlig talt, denne ble for kjedelig, - jeg må bare innrømme at jeg nå avbrøt den, hundre sider før jeg var i mål! Og det gjør jeg, som er i overkant interessert i historie og fortellinger om levd liv! Men det er lite liv over denne fiksjonsfortellingen, som Hoem kaller den, - vi kommer aldri under huden på Julie. Hoem har ytterst få kilder til hennes liv, og har ikke klart - eller villet - dikte frem stort mer enn ytre hendelser. Til gjengjeld har han gjort det til fulle, han har benyttet seg av alle tenkelige kilder til å beskrive hennes arbeidsoppgaver og omgivelser, - og for dem som er kjent i Bergen kan jo det ha en viss interesse, men for oss andre blir det for kjedelig i lengden. Det eneste positive, er at han lar henne ha en sterk personlighet med ønske om å være en selvstendig yrkeskvinne, uten mann og barn. Det er lett å tenke seg at en husjomfru var en "attergløyme", og det er sundt å få ristet litt opp i den oppfatningen.

Interessant å lese om denne tids kvinnearbeid! Ikke visste jeg hva en husjomfru var. Ellers ikke så engasjerende som de foregående bøkene i familiesagaen.

Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:

«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»

For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:

«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «

Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.

Eg har ikkje noko å utsetje på boka. Las ho ut på nokre dagar. Fin oppleving å følgje Julie på livsferda. Boka er lettlesa, med store bokstavar og korte kapittel. Hoem skriv vakkert og poetisk, og klarer ved fleire høve å gjere meg rørt. Takk!

En snill skildring av liv og levnet fra 1850 og fremover.