Litt gammeldags tegnestil som jeg har litt vanskelig for å se treffer målgruppa. Ikke den mest utlånte boka, og jeg skjønner det godt. Morsom innimellom, og mye action, men kanskje litt vel mye spesifikke sjakktrekk-kommentarer som også tar vekk litt av gleden ved historien. Morsomt at også Lahlum er med et lite øyeblikk, og morsomme parodier på han og Magnus Carlsen.
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på denne, hadde den ikke vært prisnominert, ville jeg ikke plukka den opp. Ikke kan jeg noe om sjakk. Og Magnus Carlsen, lissom? Er det ikke i overkant mye melking av merkevaren å putte ham inn i ei barnebok? Men jeg tok skammelig feil. Dette er kjempeartig! Det er en seriemorder løs i Oslo og ofrene blir funnet med sjakkbrikker i hånden. Carlsen kalles inn og skjønner at dette er et spill om liv og død.
Det er mye å humre over i både tekst og tegninger, og jammen blir det ikke spennende også. Det er mulig noen svært fintfølende lesere lar seg sjokkere av for eksempel nærbildet av den døde biskopen, men det får bare være. Jeg lo.
Riktig underholdende tegneserie der, altså. Den fungerer utmerket for folk som ikke bryr seg det minste om sjakk, men er nok enda morsommere for dem som har interessen.