Bokelskere.no

Små dråper med avvisning, ekskludering, nedvurdering, blir til en stor å som går på en blanidng av rettferdig harme, virkelighetsfjernhet og hevntørst i australske Jackie Frenchs lille, men utsøkte bok "Livet er ikke en film".

Bokas hovedperson, Mike, er som tenåringer flest: han er tilpasset, uten å være fri for bekymringer og problemer; han har et sosialt nettverk og et utseende som gjør at han er populær, men er ikke på toppen av det sosiale hierarkiet; og så er foreldrene hans skilt, uten at det har gjort ham sær og mørk.

Klassekameraten Lance er hans rake motsetning: Der Mike er omgjengelig, er Lance en som liker sitt eget selskap like godt som selskap med andre. Der Mike er en del av en sosial sirkel, er Lance et påheng. Klassekameratenes unnskyldning er at Lance ofte lyver på seg egenskaper og opplevelser.

Det er derfor ingen av dem tror på ham når han forteller dem at han stjal gift fra venner av foreldrene. Men når enkelte i klassen blir alvorlig syke og skolen blir satt i karantene, må de ta Lances historie på alvor. Og Mike, som aldri har sett på seg selv som noen helt, må plutselig bli like handlekraftig som heltene i actionfilmene han elsker.

Men, som tittelen slår fast, livet er ikke en film.

«Livet er ikke en film» er ikke en bok som gjør et stort inntrykk. Den starter langsomt, akselerer for fort i midten og slutter på en nokså ordinær og lite overraskende måte. Men boka er ikke uten sine positive sider.

Karakterene er sympatiske og troverdige, språket er enkelt og en likefrem måte som gjør uhyggen et stykke ut i historien enklere å kjøpe, og den har et par ting å si om konsum av vold og hvilke konsekvenser det kan ha. Det er ikke dermed sagt at det boka har å si er riktig, men jeg liker bøker som har noe å si.

Anbefales.