Bokelskere.no

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla