Viser 1 til 1 av 1 omtaler

Høyaktuelt om dagliglivet i USAs kongress.

Kamp om lederverv
Spenningen i denne boka knytter seg til republikanernes valg annethvert år av partileder i Representantenes Hus. Har partiet flertallet blir partilederen automatisk forsamlingens ordstyrer, speaker, med mye makt til å fordele verv, valgkampmidler og styre dagsorden. Forfatteren var stabssjef 2012-18 for den nyvalgte representanten Thomas Massie fra den konservative midtveststaten Kentucky. Det skal fort vise seg at Massie ligger et hakk til høyre for de fleste av sine partifeller. Lojale Hans Høeg følger ham politisk og praktisk i tykt og tynt. Mye av den politiske energien går ut på å få bukt med maktkonsentrasjonen som partiledelsen står for. Her er framstillingen høyaktuell og gir et godt bidrag til å forstå årets langtrukne, dramatiske valg av Kevin McCarthy som partileder og speaker.

Nybegynnere
Høegh framstiller Massie og seg selv som fullstendige noviser i det de ankommer Washington ved årskiftet 2012-13. Hele 120 sider brukes til å beskrive den første måneden. Her kommer dilemmaene trillende. På den ene side vil Massie stå fram som den mest uavhengige representanten av dem alle. På den annen side kreves det en omfattende og krevende innsats for å passe inn og overleve som kongressmedlem. Mye av dette arbeidet virker rett og slett slitsomt og døgnfluepreget, men gir også innblikk i en kultur som er fremmed selv for dem som følger tett på amerikansk politikk.

Interessegrupper med makt
Boka gir en inngående kritikk av det amerikanske lobby-systemet, som Høegh mener bidrar til institusjonalisert korrupsjon der sterke interessegrupper undergraver representantenes valgløfter. Norske lesere vil nok ellers ha problemer med å følge Massie og Høegh på områder hvor de står for en isolasjonistisk og radikal høyrepoltikk. De motsetter seg støtte til Israel og Ukraina. De mener at USAs føderale myndighetsområde bør begrenses til samferdsel, forsvar, pengesystemt og interessant nok: patenter (som de begge som sivilingeniører eier flere av selv).

Direkte språkform med mangler
Språket i denne boka er ujevnt. Av og til virker det som om den norske teksten er blitt til gjennom Google oversetter, f.eks. uttrykket «vår daglige kamp for overlevelse» i stedet for kampen for å overleve. Ofte brukes engelskspråklige begreper som «primary» hvor det alt finnes innarbeidete norske ord som primærvalg eller nominasjonsvalg.

Mye av sjarmen ved boka ligger i den direkte formen. Her er det absolutt ingen henvisninger til den omfattende journalistiske og faglige litteraturen som allerede finnes om Kongressen. Sånt sett gir boka et friskt og underholdende innblikk, men jeg savner oversiktsbildet som vi også trenger om vi skal forstå amerikansk politikk.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

AQuariusNikkaG LTralteElisabeth SveePiippokattaKirsten LundTanteMamieAvaLailaTone HmarithcSynnøve H HoelIreneleserChristofferReidun SvensliAud Merete RambølHelge-Mikal HartvedtAlice NordliVioleta JakobsenRune U. FurbergTorKristine LouiseKarin  JensenKatrinGBjørg L.Dolly DuckBenedikteAstrid Terese Bjorland SkjeggerudTom-Erik FallaAnneWangSverreAnniken BjørnesToveCarine OlsrødMathildeAnne Berit GrønbechÅsmund ÅdnøyBjørg Marit TinholtHanne Kvernmo Rye