Bokelskere.no

Spøkelseshus er kanskje standardaktig, men likevel er det et konsept jeg aldri går lei av.

Tragisk ulykke
Daniel Price og hans kone tar med seg datteren til Caitlyn til Nightingale House. De har nemlig kjøpt det, og de viser henne hvor de skal bo, før de kan flytte inn. På hjemveien skjer det noe tragisk. De blir påkjørt og Daniels kone dør momentant. Likevel velger Daniel og Caitlyn å overta det store huset, selv om det nå er bare de to, og de håndterer sorgen på hver sin måte.

I mellomtiden blir man dratt tilbake helt til 1900, da vi gjennom bruddstykker i boka, leser utdrag fra en dagbok skrevet av en jente det året. Hun jobber med faren sin, og de sliter med økonomien. En kunde av dem, er rik mann som jenta er veldig betatt av, til tross for at han er gift og har en datter. Han bor i det berømte Nightingale huset.

I nåtidens tidslinje påstår Cailtyn at hun og faren ikke er alene i huset, noe Daniel ikke tror på. Caitlyn er i en fase hvor hun lyver mye, og han har prøvd hardt for å få henne til å slutte. Selv prøver han å skrive en ny bok, noe som er lettere sagt enn gjort. Hvorfor ender han opp med å sove i stua i stedet for i sitt eget soverom? Er det noen som fostyrrer husidyllen deres?

Steve Frech har hittil vært et ukjent navn. I denne boka byr han på horror med noen overnaturlige elementer. Han beskriver far og datter forholdet bra, som både er fortvilende og bra. Kapitlene er ikke særlig lange, de er mellom to og fire sider, og faren har en tendens til å gi Caitlyn kallenavn, Ssweetheart og pumpkin. Skjønner greia, men når det blir gjentatt mange ganger i løpet av hvert kapittel, på nesten hver side, begynner det å bli masete i stedet for sjarmerende. Hadde heller tenkt meg flere beskrivelser av huset, for det var det altfor lite av.

Kjedelig med dagbokformat
Jeg likte å lese fra jentas perspektiv fra 1900 bedre enn nåtiden, bare synd det den biten ble skrevet som dagbokformat, for er ikke så glad i å lese dagbokformat. Synes ikke det føles mer ekte. Men skjønner dagbokformatet da hun hadde fått dagboka fra den hun var forelsket i.

Dette er horror for voksent publikum, men det føltes mer ut som YA horror. Altså horror for ungdom. Språket var lett og det var nesten ikke horror i boka, kanskje bare 20 %. Syntes tonen i fortellerstemmen var noe i overkant barnslig og veldig forutsigbart. Det morsomme er at dette er dette er den andre boka jeg leser i år hvor skuespiller Vincent Price blir nevnt, og hovedkarateren i boka heter også Price til etternavn. Grunnen til at det er morsomt at Vincent Price er nevnt, er fordi han er en av mine favorittskuespillere.

Nightingale House hadde et godt utganspunkt, men som dessverre drukner i typiske og kjedelige feller som man har lest tusen ganger før. Spøkelseshuskonseptet kjeder meg ikke ennå, men denne boka klarte ikke å gjøre det spennende. Karakterene ble for platte, og handlingen for gjennomsiktig. Lettlest og trøttende horror.

Fra min blogg: I Bokhylla