Bokelskere.no

Den femte boken i år var Den usynlige mann av H.G. Wells, hvor min bok var en moderne utgave fra et tyrkisk forlag, MK Publications. Dette forlaget publiserer bøker helt uten skrivefeil, selv om omslagene ofte er bilder så og si hentet rett fra Google Bilder.

Må innledningsvis nevne at jeg er småfan av Kevin Bacon i Hollow Man-filmen.
Christian Slater er jo også en snik i Hollow Man 2, hvor hovedpersonen går under samme etternavn som hovedkarakteren i nettopp H.G. Wells sin 1897-fortelling.

Jeg likte starten godt, med alle scenene på vertskroa og særlig samhandlingen mellom Mrs. Hall og Den usynlige mann falt i smak. De lurer jo fælt på hvorfor denne bandasjerte mannen oppfører seg så mystisk og utelukkende reservert. Sannheten kommer jo for døren ikke langt ute i historien, så blir det mer fokus på flukten og kaoset som følger.

Wells brukte en 30-40 ekstra vriene/pene ord som jeg måtte slå opp underveis for å få ordentlig grep om historien. Ikke mange repeterte tilfeller av disse ekstravagante ordene, så det er et pluss i min bok.

Det virker å være en vane for Wells å komme med hele forklaringen på historien eller de underliggende prinsippene bak historieutviklingen sånn etter 60 % av boken. Da kommer det et kapittel som forklarer alt som leseren måtte lure på angående hovedtemaet. Det blir litt sånn at alt som skjer etter dette, typ 50 sider eller rundt der, ender litt døllt med tanke på at det ikke er noe mer vi lurer på lenger. Det var det mest spenningspakkede kapittelet i boken og det ble en tettpakket oppsummering å regne.

Som en kuriositet, kalte Wells først hovedkarakteren for «den fremmede», deretter «den usynlige mann», og litt av og på kreativt «den usette», «mannen som ikke var der», og et par kallenavn til, før vi får greie på etternavnet hans. Etter at vi får vite etternavnet, går Wells fortsatt tilbake til å henvise til karakteren som «den usynlige mann» eller «den usette» og noen ganger etternavnet igjen. Jeg synes sånn for ordens skyld så var det kult at vedkommende først var en fremmed, før han ble avslørt som usynlig, og når vi først finner ut navnet hans, så synes jeg det hadde vært kult om Wells hadde holdt tråden kontinuerlig på det viset og henvist til etternavnet i resten av boken, nå som identitetens hans faktisk var blitt gjort kjent.

Jeg slet litt med å godta atferdsutviklingen til hovedpersonen, som riktignok hele tiden er oppspilt og oppildnet, men i de senere kapitlene så dras han frem som rett og slett mannevond og livsfarlig, en utvikling som kom veldig brått og som jeg ikke synes var helt på plass med tanke på situasjonen han var i på det tidspunktet, da han endelig hadde truffet på en venn/bekjent igjen.

Boken som begynte mystisk, drev avgårde sånn passe lunkent frem til vi fikk alle svarene på bordet. Jeg ville nesten anbefalt å lese «oppsummeringskapittelet» som en frittstående seanse og kanskje droppet resten av boken, selv om de først 40 sidene og epilogen er ganske fornøyelige deler av historien i sin helhet.

Alt i alt hadde boken mye potensiale, men det faller litt bort i det Wells bortprioriterer det som var mulig og erstattet det med noe som virket mer som den enkle utvei i utviklingen av historien.

Siden flyten i starten var så bra, så hadde jeg håp gjennom hele boken som holdt meg lysten på å bla om til neste kapittel så snart som mulig.

Terningkast: 3