Bokelskere.no

En fornøyelig historie om den eksentriske muttra, med tilbakeblikk på forfatterens oppvekst. Litt trist, men skrevet med snert og humor. Fantastiske reisebrev fra Oman.

«For muttra var livet å reise, komme seg vekk fra og å komme til et sted så langt hjemmefra som mulig. Ethvert annet individ på kloden ville ha kansellert denne Wienturen om han eller hun var like syk som muttra var nå. I stedet satt hun der og gledet seg, uten en forsvinnende liten tanke om at hun faktisk måtte bevege seg opp av setet når flyet landet. Hun levde i nuet slik hun pleide, som et barn.»

Jeg har lest en del av bøker som Anne B. Ragde har skrevet, men aldri har jeg hørt stemmen hennes så klart som når jeg leste boken Muttra og meg som ble utgitt i 2022. Når jeg leste den siste del av boken, reisebrevene, så jeg henne i tillegg. Dagbladets anmelder synes den blir skravlete:

«Anne B. Ragde blander hummer og kanari i en erindringsbok som både handler om forholdet til en ukonvensjonell mor, og om livet som forfatter.»

Ja, tidsmessig er boken springende. Leseren bør nok ha lest andre bøker av Anne B. Ragde før en leser Muttra og meg.

Selv har jeg lest Arsenikktårnet (2001), de tre første Neshov-bøkene (og sett filmatiseringen), Jeg skal gjøre deg så lykkelig (2011) og Jeg har et teppe i tusen farger (2014). Og jeg har lest, hørt og sett intervjuer med Anne B. Ragde. Det siste intervjuet var her på NRK radio fra 11.12.22: Anne B. Ragde kastet sitt første manus: – Det var helt forferdelig:

«Da hun fant brevene fra reisene de hadde hatt sammen, skjønte Anne B. Ragdes at det måtte bli bok. «Muttra og meg» beskriver hun som en homage til sin mor, både på godt og vondt.»

Selv om boken ikke har fått litteraturkritikerne til å juble, ble det en leseopplevelse som jeg trengte nå. Anne B. Ragdes positivitet skulle jeg gjerne blitt smittet av. Og generøsiteten hun viste moren til tross for barndommen hun hadde. Den siste delen av boken, reisebrevene de sendte familie og venner da de var på reise til Dubai og Oman; jeg kan ikke huske sist jeg har lest noe så morsomt og levende. Jeg misunner ikke henne barndommen. Men jeg misunner Eva at hun har en søster som heter Anne B. Ragde.

Omtale fra dette blogginnlegget

Anne B. Ragde skriver om mora si, Muttra og vi skjønner at det må ha vært litt av en oppvekst! Boka er lettlest, både humoristisk og litt trist. Litt usikker på hvorfor denne står som roman på biblioteket hos oss, det er jo en slags biografi... Noen roman er det ikke etter min mening.