Bokelskere.no

Hørte denne på lydbok og boka følger Fausto og Silvia, to sjeler på flukt fra bylivet, som søker tilflukt i en liten alpelandsby. Fausto tar jobb som kokk på hytta der Silvia serverer, og et forsiktig, ordknapt forhold begynner å utvikle seg mellom dem.
Handlingen skrider sakte fremover – nesten for sakte. Vinteren går, våren kommer, og Fausto og Silvia driver litt fra hverandre, litt tilbake igjen, uten at det egentlig bygges opp til noe særlig klimaks. En eldre fjellmann, Santorso, og en annen sesongarbeider, Babette, dukker opp som bikarakterer, men de tilfører ikke mye mer enn litt lokal farge og små drypp av visdom som føles mer klisjéfylte enn innsiktsfulle. Mot slutten bestemmer Fausto seg for å bli i fjellet, mens Silvia drar videre, og vi sitter igjen med en slags åpen slutt som kanskje skal være dyp, men som oppfattes som uforløst og tam. Cognetti vil tydeligvis si noe om frihet, tap og naturens rolle i livet, men handlingen bærer preg av å være mer stemningsjakt enn en faktisk historie som griper tak i deg.

Fin bok om kjærlighet, fornyelse og livet i fjellene der naturen spiller en stor rolle i fortellingen. Historien utspiller seg i en isolert fjellandsby, hvor en forfatter fra Milano, søker trøst etter å ha forlatt bylivet og en gammel kjærlighet bak seg. I dette nye miljøet finner han arbeid på en lokal restaurant og møter Silvia, den unge servitrisen som blir hans kjærlighet. Deres forhold, satt mot fjellbakgrunnen, er sentralt, sammen med livene til andre landsbyboere som Santorso, en tidligere skogvokter med en forkjærlighet for ulver fremfor menneskelig selskap.