Bokelskere.no

Jeg plukka opp boka rett fra hylla da jeg var innom biblioteket for å hente noe annet. Kunne huske at jeg hadde lest «Å spise blomster til frokost» av Synne Sun Løes for en del år sida, og uten å huske så mye av selve boka var minnet nok til å raske «Ingen kan spytte på et smilende ansikt» med meg i farta.

Boka er i stor grad selvbiografisk og personlig. Den forteller adopsjonshistorien til forfatteren. Den forteller om jakten på egen identitet når verden rundt en ser koreaneren, mens alt forfatteren lenge kjente til var den norske oppveksten.

Synne Sun Løes skriver om rasisme, traumer, psykoanalyse, og virket hennes som blant annet gruppeterapeut blir tydelig i måten hun drøfter og reflekterer. Hun leter etter nyansene som går tapt i den daglige debatten i media, og hun liker ikke å være bastant. Dette er en stemme som trengs, og som trenger å bli lytta til. Samtidig avviser hun ikke nødvendigheten av aktivistene som tar tydelige standpunkt.

Den samme nyanseringen viser hun når hun sammenligner hennes egne opplevelser som adoptert med andres. Synne Sun Løes slår et slag for å ikke bli satt i bås, for å ikke være offer, suksesshistorie, glad, lykkelig, takknemlig, trist eller sint, men for å være alt sammen, alt til sin tid og i sin kontekst. Mennesket er komplekst, og når vi blir plassert i stereotypiske båser vil vi alltid miste en stor del av fortellingen om hvem vi er.

Boka er en personlig fortelling om Synne Sun Løes, hennes oppvekst, familien hennes og et veldig rikt følelsesliv. Men den er ikke bare det. Sun Løes skriver på en måte som gjør dette til noe mange vil kunne kjenne seg igjen i, for til syvende og sist handler alt om de grunnleggende følelsene som vi alle deler. Som hun selv skriver mot slutten av boka: «Historien fremstår som et vakkert og vondt eventyr. Men den er bare livet» (s. 189)

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er ei bok om å være Synne Sun Løes óg om å være menneske - en balansegang hun får til på glimrende vis.