Boken handler om to bestevenner, Poppy og Alex, som møtes på college og begynner en tradisjon hvor de drar på en årlig sommerferie sammen. Poppy blir en reisejournalist for et magasin i NY, mens Alex blir igjen i hjembyen deres i Ohio for å være lærer og ta vare på faren sin. De fortsetter tradisjonen til en misforståelse legger både ferien og vennskapet deres på is i to år. Poppy er ulykkelig og vet ikke hva hun vil med livet og blir rådført med å tenke tilbake til den tiden hun faktisk var lykkelig. Dette bringer hun tilbake til feriene med Alex og hun tar derfor kontakt med han i håp om å ta en siste tur for å fikse vennskapet deres.
Dette var virkelig en morsom venner-til-kjærester historie med en utradisjonell fortellerstruktur hvor vi hopper frem og tilbake i tid gjennom de forskjellige sommerferiene deres for å vise hvordan vennskapet deres er. Gjennom denne strukturen blir man dratt med til de forskjellige stedene de har vært og man får med seg Polly sitt karriereskifte fra en reiseblogger som ferierer på budsjett til en reisejournalist i NY med ferdig betalte og dyre ferier.
Jeg liker hvordan Henry som forfatter tar med seg alt det normale inn i boken som da Alex får «backspasms» av å sove på en «sovestol/sofa» eller at Poppy hater å trene, men elsker følelsen av å ha trent. Jeg elsker at hun lar kjærlighetshistorien være komplisert og at den omhandler mer enn bare å innrømme følelser, men hvordan man kombinerer to veldig forskjellige liv og hvordan det kan enten fungere eller ikke.
Det var ikke en super steamy bok som jeg har sett andre skrive, men man kunne virkelig føle kjærligheten mellom dem fra første kapittel. Selv om man vet sånn ca hvordan boken ender så var det fremdeles en helt fantastisk avslutning på en flott kjærlighetshistorie mellom to bestevenner.
