En dag dukker det opp et tog av mennesker, litt sånn som på 17. Mai, men i dette toget er det lite party, lite mål for reisen er det óg, i tillegg en snodig greie, ingen i toget kaster noe skygge.
Slike opptog dukker opp verden over, og ingen forstår noen ting, hvertall ikke 10 år gamle Viljar, for ingen gidder å fortelle han noe. Her er det potensielt armageddon på gang, men har ikke denne familien nok med sine egne forviklingar?
Anders Lunde har vist over tid at han er god på å mikse det hverdagslige med det forunderlige. Som om Kjell Askildsen skulle skrevet katastrofefilmer for Hollywood. Ikke ment som noen direkte sammenligning men han Lunde holder på med noe ikke mange andre jeg kjenner til gjør.
Ideen om å la verden falle sammen gjennom øynene til en 10-åring som ikke selv får lov til å se på dagsrevyen er ganske god. Borte er nødvendigheten av å overforklare et syltynt plott og Lunde kan gjøre som han vil.
Kanskje det er på tide å lese om igjen Anders Lundes tidligere bøker, så slipper jeg å bekymre meg over den nye uleste Tiller-boka. Jeg kaster 8 i initativ for dén ideen, så får vi se.