Bokelskere.no

Krigsroman med mer natur enn strid.

Gammel kjærlighet vekket til nytt liv under okkupasjonen utgjør den røde tråden, men fine naturskildringer fra kystlandskapet sør for Oslo setter preg på store deler av boka. Et viktig, modig sidetema er dessuten rollen til dem som i likhet med hovedpersonen ikke tok aktiv del i motstandskampen mot okkupantene. De var vel litt suspekte?

Med andre ord ei springende bok om forhold som allerede i 1948 lå i fortiden — som snø som falt i fjor. Men også i sin siste roman viser Gunnar Larsen sitt språklige mesterskap.

Språkbruken er orginal, og gjør det nødvendig for den som leser å bruke litt tid. Da får en til gjengjeld mye igjen - å lese skildringene som forfatteren har laget kan være eksempler på rikdommen i språket i så måte. Boken omhandler krigstid, og jeg ser av denne boken at handling lagt til krigstid trenger ikke handle så mye om konfrontasjoner og våpen. Den vanskelige situasjonen folk i landet er i blir ikke oversett, og er noe vi stadig blir minnet på. Kampen om de primære behovene, ernæringsmessig og mellommenneskelig trekker boken opp, og gjør den til mer enn en actionfylt historie.