Antony Beevors Russland: Revolusjon og borgerkrig, 1917–1921. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg skal føle. På den ene siden tok boka meg med på en detaljert reise fra tsarens fall til bolsjevikenes seier, og Beevor leverer et vell av informasjon om slag, politikk og folkene som sto midt i stormen. Han prøver å krydre det hele med skildringer av sentrale skikkelser og tidsvitner, og jeg setter pris på at han får frem noe av det menneskelige i alt kaoset. Men på den andre siden – det tente aldri ordentlig gnisten i meg. Det føltes litt som en reprise av ting jeg har lest før, men uten å overraske eller virkelig dra meg inn.
Det som virkelig utfordret meg, var det enorme antallet personer jeg måtte prøve å holde styr på. Revolusjonære, generaler, politikere – de dukket opp i fleng, og til slutt ble det bare en suppe av navn i hodet mitt. Jeg tok meg selv i å miste tråden midt i endeløse troppebevegelser og politiske krangler, og selv om jeg vet at Beevor har gjort hjemmeleksa si, ble det mer slitsomt enn gripende. Kanskje hadde jeg for høye forventninger etter alt jeg har hørt om ham, men selv om boka er grundig og tydelig myntet på de spesielt interesserte, klarte den ikke helt å fenge meg fullt ut. Det er synd, for det menneskelige glimtet er der – det bare drukner litt i mengden av fakta og detaljer.