Bokelskere.no

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Kvit, norsk mann

Dette ligner ikke noe jeg har lest før, her får du en selvbiografi i diktform.
Brynjulf får sagt veldig mye med få ord, og det i seg selv oppfattes nesten som et bevis for hans budskap. Det er som om om han sier: Se alvoret, kjenn, føl og bli berørt av min ordfattige fortelling, for slik har jeg også opplevd verden. Folk flest sier ikke de store høylytte glosene som blåser bort all tvil om rasisme, men sier få ord uten tanke om diskriminering.
Her har Jung Tjønn blant annet samlet på hverdagsrasistiske opplevelser fra menneskene han har møtt, og summen av alle uttalelsene har blitt tung å bære. Det er vanskelig å ikke få vondt av forfatteren, og jeg håper han finner lykken før han blir til mørk jord. Så til ham og alle andre anbefaler jeg boken «Verdens lykkeligste mann» av Eddie Jaku, som presenterer positive perspektiver i en ubarmhjertig verden.

Denne klarer jeg ikke å sette noe terningkast på, men det er jo deperimerende lesing da. Har Brynjulf virkelig hatt en barndom som har vært så nitrist og preget av rasisme, uvitenhet og mangel på kjærlighet som det kan virke som i disse diktene? I så fall er det jo tragisk.

Dette er den beste diktsamlingen jeg har lest, tror jeg. Korte dikt som treffer midt i nervesystemet, samtidig er det en oppvekstskildring og et bilde på litt uskyldig- og helt blodskyldig hverdagsrasisme. Anbefales!

Med få ord klarar forfattaren effektivt å skildre eit adoptivbarn sin motsetningsfylte identitet og oppvekst. Korleis det er å heile livet bli sett på som ein framand, også av seg sjølv og korleis han ønskjer å vera som alle andre. Det er sårt å lese ordet "gjenbruksbarn" og om primært å skulle fylle rolla som odelssønn i foreldra sitt liv. Boka handlar ikkje berre om ein sårande kvardagsrasisme, men også om dei verste utslaga av rasisme me har opplevd i vårt "trygge" Norge - som drapet på Arve Beheim Karlsen.