Bokelskere.no

De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...

Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.

Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.

Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.

Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.

Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Denne boka sender en bølgesprut fra true crime-bølgen inn barnelitteraturen. Cappelen Damm plasserer boka i sjangeren Fakta for barn, med aldersantydning 9-12 år. I boka fortelles historier om gjenferd side om side med sanne krimhistorier. De fleste historiene spiller på overtro, men også skrekkelige, ekte forbrytelser skjer, som når en kvinne dreper barn og parterer dem. Gamle bygninger kan skjule dystre hemmeligheter, og tilsynelatende vanlige folk kan vise seg å være mordere. Det er skummelt og skremmende, og det er meningen. I en avsluttende del skriver Radeid til sin leser at «Jeg håper at du har blitt skremt når du har lest denne boken, men ikke så skremt at du ikke får sove!»

True crime, også kalt sannkrim og virkelighetskrim, har blitt kritisert for å være en dypt uetisk sjanger. Vi skal underholdes av reelle personers ugjerninger og av ekte lidelse og død. Denne kriminaliteten har faktisk funnet sted, med alt det medfører av sorg, smerte og traumer. Men sjangeren gir innsikt i harde realiteter, så historiene kan kanskje fungere som advarsler. Farer lurer mange steder, naivitet straffer seg, og ondskap kan finnes der den minst forventes. Det som likevel appellerer mest ved sjangeren, er nok spenningen. Uløste gåter, uforklarlige hendelser og grusomme handlinger kan fascinere. I Radeid og Hansens bok kan det sjokkerende ved de sanne historiene smitte over på de fortellingene som ligner rykter og vandrehistorier. Noen av fortellingene har nøyaktige dateringer, andre har likheter med moderne sagn. Fortelleren i boka holder seg stort sett unna rasjonelle forklaringer i de historiene der gjenferd opptrer og gåtefulle fenomener skjer.

Ekstra spennende blir det når det grufulle eller gåtene knyttes til steder nær leseren. Radeid sprer fortellingene geografisk over store deler av Norge. Hendelsene skjer i Trondheim, Andørja i Troms og Finnmark, Fana og Isdalen ved Bergen, Finnskogen, Oslo, Øye i Møre og Romsdal, Lier, Seljord, Bærum, Modum … Dette er steder som barnets familie kan reise til og muligens oppleve en liten gufs av de vandrende spøkelsene og andre mysterier. For som det står et sted: Det er «ingen tvil» (s. 105) om at et gjenferd er observert på Utstein kloster. Det får så være at det Radeid forteller om neppe kan innfris med et besøk i dag, selv om en av hennes avsluttende formuleringer kan fungere som reklame for et av stedene, Trudvang gjestegård:

«Hva som forårsaker alle disse hendelsene, kan ingen forklare. Men det som er sikkert, er at hvis man har lyst til å oppleve noe utenom det vanlige, bør man ta turen til Trudvang.» (s. 72)

I dette tilfellet ligger det nær å sammenligne med hotellbestyreren ved Loch Ness som i 1933 så sjøormen. Hennes og andres beskrivelser av skapningen gjorde den skotske innsjøen til en turistmagnet. Hva var observasjon og hva kommersiell konspirasjon?

Radeid er en god, pedagogisk forteller. Det brukes «du»-tiltale til leseren og historisk presens forekommer når dramatikken tilspisser seg. Historiene har driv, og kan gi frysninger. Her appelleres det til angstlyst, slik som i skrekklitteraturen. Barn som er mørkredde eller spesielt overtroiske bør kanskje holde seg unna disse beretningene, men for de fleste vil det bare være underholdning. Litt uvisst er det likevel om Radeid og Hansen treffer målgruppa 9-12 år. Boka har liten skriftstørrelse, og det er til dels mye tekst på sidene. Det brukes noen for barn antakelig lite kjente eller vanskelige ord: «magister», «eksamineres», «traumer», «bemidlet», «manipulert», «torpedo» (om en bølle), «hjemsøkt».

En av Radeids podcaster for voksne, Truecrimepodden, har som et motto at den er «ikke en true crime-podkast for sarte sjeler». Et par av historiene i Uløste mysterier – særlig de om Belle Sorenson Gunness og Gudbrand Gløtt – er riktig nok også redselsfulle, men tidsavstanden og det litt mytiske preget ved dem døyver nok skrekken. Ingen av historiene i boka finner sted etter 1995, og selve konseptet med å blande det sanne krimtilfeller og spøkelseshistorier legger en demper på uhyggen. Det blir ingen stygg brodd som bør holdes utenfor barnelitteratur. Den danske teologen Knud E. Løgstrup argumenterte for at barnebøker aldri må ta livsmotet fra barna. Litteratur må ikke skade dem sjelelig. Her går Radeid og Hansen fri ved å hylle alt inn i et slør av gamle dager, overtro, overleverte historier og usikre hendelsesforløp.

Jannicke Hansens illustrasjoner er stiliserte, og minner om tresnitt. Menneskene hennes har usedvanlig store øyne, oppsperrete øyne som i andre sammenhenger ville gitt inntrykk av uskyld og godtroenhet, men som her har motsatt effekt: Det er som om personene sperrer øynene opp i møtet med det livsfarlige. Og øyne kan bli til lysende sirkler i mørket eller i ansiktet til en mann som spiser et menneskehjerte. Fargene i boka er mørke, slik det passer seg temaet, men mørk bakgrunnsfarge gjør noen steder svart skrift slitsom å lese. Noen av de verste beskrivelsene i teksten illustreres heldigvis ikke, som når griser mates med døde kropper eller en mann dingler etter halsen i et tau. True crime for barn kan gjerne være tilpasset crime, uten av den grunn å fjerne all uhygge.