Bokelskere.no

Første bok i trilogien om Alberte.
Alberte vokser opp i Nord-Norge, og i boken er handlingen lagt til starten av 1900-tallet. Den unge kvinnen er datter av sorenskriveren, og vanker i de bedre kretser. Moren er særdeles kritisk til datteren, som hverken har utseendet med seg, eller talegaver. Jakob, Albertes bror, er mer utadvendt, men foreldrene fortviler over manglende interesse for skolen, og omgangskretsen hans. Foreldrene er i stadig konflikt med hverandre, og Alberte går alltid stilt i dørene for å unngå uønsket oppmerksomhet. Alberte vil ut i verden, men det virker som om hun er fastlåst hos foreldrene, der hun kun hjelper til med sølvpuss og støvtørking. Det må da finnes mer å oppleve her i livet!
Gammelmodig språk, men et interessant personportrett av en ung og usikker kvinne.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi skal lese bøker utgitt mellom 1901 og 1960.

«Er det virkelig så at livet er vondt, at hun, Jakob, mamma og pappa er ulykkelige, eller er det bare noe hun bilder sig inn, og har de det i grunnen som andre mennesker? Har alle det slik bak de lukte dørene sine- er det bare Alberte som er ufornuftig og ufornøiet og trakter efter det urimelige?» (s 89)
Jeg har lenge tenkt at Alberte-triologien må leses. En gang. Jeg har en gammel utgave fra 1941 som jeg arvet fra min svigermor. Ærverdig har den stått i bokhylla og ventet på meg. Nå var tiden moden, nå er det jo så mye rom til egen tid. Det tok litt tid å komme inn i det gammeldagse språket og handlingen. Alberte og Jakob er søsken og bor i en nordnorsk by i et borgerlig hjem. En enorm mengde med biroller er også med, det gikk litt rundt for meg og jeg ble litt oppgitt underveis. Må jeg lese dette? Vi er jo ferdig med denne tiden, da jentene fra borgerskapet måtte giftes bort for å bli sett på som fullverdige mennesker. Her var det mye fasade, mange lorgnetter og besteborgerlige fruer, teselskap, ball, grosserer og amtmenn og gud vet hva…men likevel.. Det var samtidig noe brennende aktuelt i skildringen av Alberte. Tror mange unge jenter kan kjenne seg igjen i deler av tankene hennes, om enn i en annen kontekst. Alberte sliter enormt med selvbildet og alle krav som forventes fra alle rundt henne. Ikke minst fra foreldrene som selv sliter økonomisk og prøver å holde den besteborgerlige fasaden plettfri. Alberte er forpint og uforløst, men kommer nærmere og nærmere en erkjennelse om at hun må komme seg bort, bli seg selv. Hun kan ikke være en del av dette. En av de som vekker henne er Fredrik: «Alvorlig talt, De må overvinne dette. De må lære Dem å snakke, si Deres mening. -Jeg har ingen, jeg er dum. -Så si dumme ting, roper Fredrik: si dem for pokker, ellers får visdomsordene aldri anledning til å komme ut. Om det da ligger noen og blir til på bunnen av Dem. Det er farlig å tie slik. Han bøjer seg frem og ser henne inn i øinene.» (s 230) Albertes triste, men også trassige følelser og skjebne grep meg. Jeg må faktisk lese neste bok- om ikke så altfor lenge.

Så mykje lengt..

Alberte er ei mellomklassejente som bur saman med foreldra og broren Jakob langt oppe i det kalde nord. Og kaldt er det, både ute i ein svært kald nordnorsk vinter, men ikkje minst inne i den vesle familien som ein kanskje kan kalle dysfunksonell? Alberte frys.

Faren er sorenskrivar, mora er heimefrue - og svært så kritisk til Alberte. Ho fortel henne stadig vekk at ho ikkje er fin, at ho burde gjere noko for å sjå betre ut...
Alberte sjølv vil helst gå på skule, noko dei ikkje har råd til , men kanskje aller mest vil ho bort, bort frå alt, bort frå foreldra, bort frå stoppekorga og alle dei holete strømpene.

Opplevde boka som fascinerande på fleire plan: Forholda i den vesle familien, Alberte sitt forhold til broren, hennar tiltrekning til Cedolf som ho eigentleg er litt skremt av, og den utviklinga ho gjennomgår på det personlege planet. Det er ikkje til å unngå at ein får sterk sympati for denne innadvendte jenta som ber i seg så mykje lengt mot noko betre.
Hos meg fekk boka kar 5, og den er ikkje svak!

PS: Og - reint språkleg er dette mellom det aller fremste!