Birgit Løitegaards debutbok ble en stor leseopplevelse for meg. Denne dokumentariske reiseskildringen tar deg med til Asia i 1978, gjennom krig, ulike religiøse kulturer, ekstrem fattigdom og til dels truende avsidesliggende stammefolk. At hun torde, tenker jeg flere ganger. 23 år gammel, alene blant en gjeng andre ungdom bak på en lastebil gjennom Europa med endestasjon Kathmandu. Fare lurer også i uttesting av diverse narkotiske stoffer og det å bli med fremmede uten å vite om de var til å stole på.
Språket i boka er levende og snakker til sansene mine. Som når hun beskriver solnedgangen over Taj Mahal,- det er så malerisk at jeg synes jeg opplever og «ser» det Birgit ser, jeg blir ordentlig berørt over synet og får en sterk trang til å oppleve det selv. Eller når hun beskriver trivielle sider ved reisen når det kommer til noe så enkelt som det å gå på do. Luktesansen min blir mer enn en gang stimulert, og jeg rynker på nesen i gru. Og når det gjelder idealet om fri sex, peace and love - forfatteren bjuder på uten at det blir platt. Ved bokens slutt tenker jeg: Kommer det en oppfølger, tro?