Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Tre ganger ble den spilt som lydbok på biltur. Til glede for både liten og stor. Flott fortelling!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Tordivelen flyr i skumringen" er en bok som jeg lenge har hatt lyst til å lese igjen. Jeg leste den for mange år siden og siden den gang, så har karakterene, handlingen og detaljene i historien blitt et fjernt minne der jeg så og si nesten ikke husker noe. Jeg husker derimot at boken var umulig å legge fra seg og at jeg likte den godt. Av den grunn så ville jeg lese den igjen slik at jeg kunne anbefale den. Jeg vet ikke om det henger sammen med at boken ble gitt ut på slutten av 80-tallet eller ikke, men jeg fikk inntrykk av at historien fant sted på 90-tallet. Kanskje det har noe med det faktum at ungdommene i boken minner meg strekt om min egen barndom på slutten av 90-tallet, før alt som het Internett, smartphone og playstation gjorde sitt inntog. Da brukte barn mer tid ute om sommeren og ingenting var mer spennende enn å utforske omgivelsene, der fantasien ofte tok overhånd.

Det er akkurat slik jeg opplever de tre ungdommene historien er senteret rundt. Jonas, Annika og David er tre ungdommer i begynnelsen tenårene som bruker sommerferien sin på å spekulere over hvilken hemmeligheter som skjuler seg i det mystiske huset som ligger på Selandergården. Siden kvinnen som bor i huset reiser bort for sommeren, får de i oppgave å vanne blomstene i huset til hun er tilbake. Hver kveld besøker de huset for å utføre oppgaven. De oppdager at huset har en lang historie, som strekker seg over hundre år tilbake i tid. Spor som tordivler som dukker opp på uventede steder, gamle brev på loftet og en ukjent kvinne som ringer for å spille sjakk, får ungdommene til å undersøke husets historie nærmere.

Jeg må si at jeg likte alle karakterene svært godt, spesielt David. Jonas og Annika er søsken, men ganske så ulik hverandre i måten de håndterer uventede situasjoner på. Mens Jonas er ivrig, oppsøkende og ikke redd for å ta risikoer, er Annika mer forsiktig og temperamentsfull. David derimot er mer grublende og filosofisk, med en svært avslappet holdning til det som skjer rundt ham. For meg virket det som om hans nærvær gjorde de rundt ham mer rolig. Bortsett fra karakterene, så synes jeg Gripe klarer å skape en veldig stemningsfull atmosfære med et preg av det overnaturlige. Til tross for at hun gir leserne følelsen av at det er et overnaturlig element som har fingeren med i spillet, så får mye av det som skjer i boken en naturlig forklaring. Dette er definitt ikke den siste bok jeg leser av Gripe. Jeg ser fram til å lese flere bøker av henne.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sist sett

Jan-Olav SelforsBerit RKetilTor Arne DahlJohn LarsenLailaMads Leonard HolvikMarianne MPerSpelemannBeathe SolbergToveInge KnoffSynnøve H HoelTine SundalLisbeth Marie UvaagEllen E. MartolHelge-Mikal HartvedtAmanda ABjørg L.CamillaIvar SandEvaFindusTonje-Elisabeth StørkersenellinoronilleEli HagelundPia Lise SelnesLilleviLabbelinesiljehusmorBård StørealpakkaCathrine PedersenStig TReadninggirl30VannflaskeMarenReidun SvensliTrineFrode Tangen