Bokelskere.no

Mitt første bekjentskap med Merethe Lindstrøm. Etter å ha brukt litt tid på å venne meg til den ganske originale formen og språkføringen, synes jeg boka ble bedre og bedre. Her er ingen tradisjonell novelleform, men en slags stream of consciousness, ja, jeg får en følelse av flyt - teksten, stemningene, inntrykkene, språket flyter avgårde som litt løse, uklare minner som - merkelig nok - skaper en nærhet til tross for de litt uklare handlingene. Jeg tror det skyldes at språket ikke står i veien for innholdet, det blir et slags kikkehull rett inn i personenes tankeverden.
Og det er minner og tidligere opplevelser som skildres, ikke særlige lystelige heller, hele boka (kanskje med unntak av sluttnovellen) er temmelig dystre, dunkle og litt uhyggelige. Spesielt nifs er "Revens skjulested" (som begynner med "Jeg har kjøpt et belte"...). Menneskenes relasjoner er preget av "noe som har vært", en bitterhet, en to-plans virkelighet med en ytre, glattet fasade uten reell kommunikasjon og et underliggende svart mørke av bitre, uuttalte erfaringer.
Sluttnovellen er et kjærkomment brudd med dysterheten, selv om den er ubehagelig nok, om jenta som for første gang føler seg virkelig elsket og som må kjenne på den andre ytterligheten - døden - i form av den tynne isen på et skogstjern for virkelig å forstå lykken. Sånn var i hvertfall min tolkning.
Språket flyter avgårde og veksler stadig mellom presens og preteritum. Det fungerer faktisk bra, bare man aksepterer at det kan gjøres slik.
Et spennende bekjentskap for meg, originalt og tankevekkende, ei bok der formen ikke stenger for innholdet, men leder følelser og inntrykk inn i en dunkel og litt depressiv verden. Nordisk melankoli.