Magisk realisme fra Argentina er ikke noe man leser hver dag, og dette var absolutt et friskt pust. Av en eller annen grunn føler jeg denne romanen har et "svakt" slektskap til Mathias Faldbakkens "Vi er fem", uten at du i "Jordmunn" får inngående innføring i hvordan jorden er eller fungerer. Boka kunne gjerne hatt en ekstra runde med språkvask, men litt pirk her og der klarer ikke å ødelegge stemningen og den spesielle fortellerstilen i boken. Er allerede i gang med oppfølgeren "Miseria".